Konservative i KrF må ta kampen om partiets identitet

Det finnes kanskje en grense hos de fleste konservative i Kristelig Folkeparti på hvor lenge man gidder å være et konservativt alibi?

Joel Ystebø trekker seg fra partipolitikken. I den forbindelse understrekte han at partipolitikk legger store bindinger på ham når han opptrer i samfunnsdebatten".

Joel Ystebø trekker seg fra partipolikken

Denne kutymen gjelder kun hvis man lar seg affisere av den. Man får aldri påvirket KrF til å bli et parti med en tydelig kristen identitet hvis man ikke konsekvent fremholder det kristne livssyn både innad i KrF og offentlig.

Det er nettopp tydelighet KrF mangler. Dette ser våre kjernevelgere. Partieliten er imidlertid mer opptatt av å være venner med verden og kolleger i andre partier.

KrF kommer trolig aldri til å bli toneangivende igjen hvis målet er å være et "parti for alle". Det gir oppslutningsmessig motsatt effekt, og det er selvmotsigende, siden et "parti for alle" automatisk motvirker det syn at partiet må utforme politikk som angår alle ut fra det kristne livssyn.

Mange konservative har trukket seg ut av KrF uten å ta den virkelige kampen som omhandler partiets identitet. Men da får de ikke vist overfor omverdenen KrFs eventuelle manglende forandringsvilje.

KrF i nord tar et selvstendig ledervalg

Tar man kampen så kan en av to ting skje:

1) KrF motarbeider aktivt konservative offentlig slik at velgere og konservative KrFere samlet ser at KrF ikke lenger er vårt parti. (Dette er etter min mening i ferd med å skje i Troms og Finnmark med Truls Olufsen-Mehus, men ennå ikke nasjonalt.)

2) KrF endrer seg fordi konservative gjør seg gjeldende både innad i partiet og i samfunnsdebatten uavhengig av "kutyme".

Selv er jeg kristen, konservativ og KrF-politiker, i den rekkefølgen, og meninger og politikkutforming følger av dette.