Konservative kristne har mye å takke Bjørn Eidsvåg for

Jeg tror jeg må takke min mor for at jeg tidlig fikk sansen for Bjørn Eidsvåg. Med årene har han riktig nok kommet med mange uttalelser jeg ikke har kunnet identifisere meg med.

Men det er ikke noe nytt at vi gjør klokt i å skjelne mellom kunstner og kunstverk. Vi kan glede oss over Eidsvågs sanger uten at vi dermed må slutte oss til alt han sier og står for.

Mer ærlig enn lovsang

Mange av Bjørn Eidsvågs sanger har hatt stor betydning for svært mange nordmenn, og jeg tilstår gjerne at jeg er blant dem. Han opptrer med en ærlighet som ligner mer på den vi finner i Bibelen enn den vi finner i moderne lovsanger. Og selv om han iblant gir inntrykk av å ville løsrive seg fra sin kristne bakgrunn, kommer han likevel stadig tilbake.

17. mars fylte Bjørn Eidsvåg 70 år, og i den anledning var Oslo Spektrum fylt med 5.000 mennesker som hadde blitt invitert til overraskelsesbursdag. Det ble en sjelden samling av fremstående norske artister som hver på sin måte bidro til å fargelegge Bjørn Eidsvågs kunstneriske liv så langt.

Tidlig i konserten, som ble sendt på NRK skjærtorsdag, fikk vi høre historien bak sangen «Skyfri himmel». Dette er en av flere av Eidsvågs sanger som har sin opprinnelse i hans tid som prest på psykiatrisk sykehus.

Det var nesten umulig å ikke bli berørt da han beskrev situasjonen hvor en ung kvinne, som virkelig ikke hadde hatt et lett liv, likevel ba «Kjære Gud, jeg har det godt» som aftenbønn.

Aldri sluttet å være prest

Der og da ble Eidsvågs rolle som nasjonal skald bekreftet. Og nettopp derfor er det interessant at denne rollen bekles av en prest som aldri helt har sluttet med å være prest. Det er litt som om han har prøvd å rømme unna, men så blir han likevel dratt tilbake.

Programleder Else Kåss Furuseth konstaterte muntert at 78 prosent av de 5.000 tilstedeværende i Oslo Spektrum heter Anne og jobber i helsevesenet. Eidsvåg erkjente selv at mange av dem som kommer på konsertene hans er kvinner. Det er et godt tegn, det.

Kamp med Gud

Den desiderte nestoren innen kristen musikkjournalistikk her i landet, Olav Solvang, skrev i Vårt Land torsdag at Eidsvåg kanskje var på sitt beste som låtskriver i 1983. Det kan virke brutalt å si dette, etter 40 år med tallrike produksjoner siden da. Men jeg mener Solvang har et poeng.

Tidlig i karrieren bar Eidsvågs sanger preg av hans egen kamp med Gud og seg selv på en måte som ikke har vært like fremtredende i alle årene etterpå. Kanskje har det sammenheng med at smaken på suksess har gjort noe med ham.

Kanskje har det sammenheng med forfengelighet, som han selv omtalte i sangen til sin nylig avdøde mor. For Bjørn Eidsvåg har utvilsomt blitt en fortolker av både livets store og små spørsmål, med solid klangbunn i den norske befolkningen.

Helvete

I opptakten til sendingen torsdag kveld har mesteparten av oppmerksomheten dreid seg om Eidsvågs uttalelser om helvete. Det er egentlig ikke noe overraskende i det han sa, for dette har han sagt før. Men konserten ga sammenheng.

Artisten skildret varmt hvordan ingen sanger fra bedehuset var likegyldige, alt var livsviktig og handlet om liv og død, frelse og fortapelse, svik, fall og oppreisning. Så sang han det første verset av Trygve Bjerkrheims «Han tek ikkje glansen av livet».

Der måtte jeg spole tilbake og høre en gang til. Her sitter altså en av landets fremste artister på scenen i Oslo Spektrum og synger «Han tek ikkje glansen av livet» uten blygsel.

Han konstaterte også at kristendommen tilførte nåde og tilgivelse, som han ikke fant fullt så mye av i arbeiderbevegelsen, der han elles kjente tilhørighet.

Men det er også sant at Eidsvåg snakker om fortapelsen på en måte som mange kristne reagerer på. Ikke fordi noen har glede av å sende andre til helvete, tvert imot. De forståelige og betimelige reaksjonene har sin bakgrunn i at Eidsvåg påtar seg et stort ansvar idet han avlyser noe Jesus selv snakker om i evangeliene.

Men fortsatt står det i Johannes 3,16 at «hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.» Og vi sier fremdeles i trosbekjennelsen at Jesus skal «komme igjen for å dømme levende og døde». Begge disse formuleringene står sterkere enn dem Eidsvåg har presentert.

Så må det også sies at når Eidsvåg beskriver hvordan fortapelsen i hans barndom og ungdom ble beskrevet som et «forsøk på å displinere oss» for at han og andre skulle bli slik lederne på bedehuset ønsket, blant annet når det gjaldt langt hår hos guttene, så er ikke kritikken hans uten grunn.

Kulturell bearbeiding

På den ene siden er det fascinerende at vestlands bedehuskristendom får en så fremtredende plass i en slik setting. Samtidig er det talende at oppgjøret med visse sider ved denne kristendomsformen ser ut til å inngå i en slags nasjonal kulturell bearbeiding.

Og når dette er sagt, hører det også med til historien at neste nummer var en duett med Bjørns søster Vigdis hvor de sammen fremførte «Ein fin liten blome».

Der heter det i den siste strofen «Ja, glad skal eg vakne hos Jesus ein gong. I morgonen, æveleg klår. Og blanda med heilage englar min song. I himlen, dit døden ei når». Det er ikke så veldig mange andre norske artister på dette nivået som kunne sunget noe slikt.

Av samme grunn er det illustrerende når kulturminister Lubna Jaffery (Ap) i en videohilsen omtalte Eidsvåg som «en del av den norske folkesjelen» og statsminister Jonas Gahr Støre sa at «vi blir klokere av å lytte til deg» og at sangene hans hadde lav terskel og stor dybde, og en ærlighet som vitner om levd liv. Støre sa også at han hadde lyttet til Eidsvåg mange flere timer enn Eidsvåg er klar over. Det er en fin attest å få fra landets statsminister.

Kyrie på skjærtorsdag

I den grad noen lurte på hva denne konserten hadde å gjøre på skjærtorsdag, ble all tvil feid til side da Gabrielle Leithaug med dirrende intensitet fremførte «Kyrie». Sannheten er jo ganske enkelt at det ikke finnes noen kveld i året hvor det passer bedre å fremføre denne sangen enn nettopp på skjærtorsdag. «Men eg vet at eg og svikte, fornekte og bedrar. Eg gjer'kje det eg vet eg plikte – eg e hjertelaus og hard», sang Gabrielle.

Og hvem kan ikke kjenne seg igjen i dette? Sangen har sitt utgangspunkt i apostelen Peter, som fornektet Jesus. Peters svik er mitt svik, det er Bjørn Eidsvågs svik og det er sviket til alle de 400 som skrev i kommentarfeltet under Dagens sak om Eidsvågs syn på helvete torsdag. Et kommentarfelt Eidsvåg for øvrig selv tok del i.

Derfor var det så sterkt å både lytte til og ta del i Gabrielles bønn som avsluttet sangen: Kyrie eleison – Herre, miskunne deg. Igjen er det presten Bjørn Eidsvåg vi ser gjennom sangen.

Mindre kristelig ble det ikke da Sissel Kyrkjebø entret scenen og sammen med Eidsvåg fremførte «Eg ser». Egentlig er det smått utrolig at det i det sekulariserte Norge anno 2024 fremdeles er gangbart å synge «Eg har gjort død til liv for deg» på en slik kveld.

Og da har vi ennå ikke nevnt Maria Menas vakre fremføring av den nydelige «Til alle tider». På russekortet mitt siterte jeg en av strofene fra denne sangen: «Straffen lå på deg, nåden bærer meg». Ingen som hører denne sangen kan være i tvil om at den handler om Jesus.

Romerbrevet

Kvelden ble avsluttet med Floden, som har fått en helt ny utbredelse gjennom TV 2-programmet «Hver gang vi møtes». Her fikk vi først møte Elvira Nikolaisen, som sang duett med Eidsvåg da sangen opprinnelig ble gitt ut, og så Emma Steinbakken som har gitt sangen en ny tolkning.

For dem som har lest Romerbrevet er det nesten umulig å lytte til denne sangen uten å tenke på apostelen Paulus ord: «Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg.»

Og med det formidler sangen en av de dypeste menneskelige innsikter som finnes. Det finnes krefter i oss som drar oss mot Gud, men det finnes også krefter i oss som drar oss bort fra Gud.

Det vet Bjørn Eidsvåg godt, og det vitner karrieren hans om, kanskje til og med mer enn han selv hadde planlagt.

Åpner muligheter

I alle tilfeller viser en slik kveld at budskapet om Jesus fremdeles har en klangbunn i den norske befolkningen. For konservative kristne, som naturlig nok ofte har hatt behov for å markere avstand til Bjørn Eidsvågs teologi, kan det være nyttig å reflektere over hvilke muligheter for evangelisk forkynnelse sangene hans tross alt gir i dagens Norge. I stedet for kun å se etter det man reagerer negativt på, går det også an å se etter det man kan slutte seg til.

Jeg tror NLA-professor Bård Hallesby Norheim har rett når han sier til Dagen at det kan ha en positiv effekt når Eidsvåg bringer spørsmålet om menneskets evige skjebne opp igjen. «I møte med døden er troens svar tillit, selvprøving og overgivelse», sier professoren. Nettopp.

Bjørn Eidsvåg avlyser igjen helvete på NRK: – Kan vekke interesse for kristen tro, sier retorikk-ekspert