Konservativt med dobbeltkommunikasjon om Ukraina-krigen

Den russiske forfatteren Dmitry Glukhovsky sa nylig i et intervju: «Vi forrådte ukrainerne. Det var ikke de som forrådte oss. Vi har igjen fremstilt oss som ofre, og vi sier til oss selv at vi var tvunget til å gjøre alt dette, fordi de begynte først … Nei, vi begynte. Vi angrep bakfra.»

Slik lyder det når Russlands samvittighet taler.

Men det finnes også et annet narrativ, som fremmes av de som «forstår» Russland. Det er dette som av Tomas Moltu kalles et mer «nyansert» syn. I dette narrativet er Russland et offer: «Hadde ikke Nato og USA rotet seg så sterkt inn i Ukrainas politiske selvstendighet, ville nok ikke Russland brydd seg med å verken annektere Krim for å sikre Sevastopol, eller Ukraina i sin helhet», skrev Erik Selle i Resett 20. januar 2022.

Og er det ikke Vesten som er syndebukk, så er det Ukraina som kun har seg selv å takke: «Ettersom Ukrainas vestlige orienterte politiske segment var så dedikert til inngang i Brussel, måtte det komme en reaksjon fra Moskva», skrev Selle i Dagen.

Erik Selle beskylder meg i Dagen 21. august for å tillegge ham intensjoner trukket ut av fri fantasi. Men det jeg gjør er å presentere og drøfte utsagn Selle selv har kommet med om Ukraina-krigen, med grundige kildereferanser for den som ønsker å studere kontekst og etterrettelighet.

Konservativts forsøk på å hvitvaske Russlands aggresjon

Selle driver konsekvent dobbeltkommunikasjon når det gjelder Ukraina. Han strør rundt seg med refleksjoner som «forstår» Russland og kritiserer Ukraina og Vesten. Samtidig avviser han all kritikk ved å vise til landsstyremøte-vedtaket fra april 2022 som fordømte invasjonen – et vedtak som det er mye som tyder på at Selle jobbet aktivt for å forhindre at kom til votering.

Når Selle er under kritikk viser han gjerne også til vedtaket om å støtte regjeringens våpenhjelp til Ukraina. Men tonen er en helt annen når han deltar i podkastene «Henriksen og Selle». Der kritiseres vestlig våpenhjelp som «eskalering» og «krigshissing». «Svaret er ikke å pøse våpen inn, å eskalere denne krigen», fremholdt Selle nylig (46.10 min.).

Kremls pressetalsmann Dmitry Peskov hevdet nylig at vestlig våpenhjelp «kun vil forlenge lidelsene til det ukrainske folket», og man skulle tro at lederen av Konservativt Viken, Tom Henriksen, leste fra samme manuskript da han i podkast 19. mai fremholdt: «Man tror fortsatt at veien ut er mer våpen, mer våpen. Men våpen forlenger lidelsene …» (46.45 min).

Dette er spesielt paradoksalt i lys av at Konservativt har tatt til orde for å styrke det norske forsvaret, altså bruke mer penger på våpen. Men for Ukrainas forsvarskrig gjelder altså en helt annen logikk: Der vil mer våpen bare føre til mer lidelser.

Selle hevder jeg kritiserte kornavtalen som ble fremforhandlet i fjor sommer. Det jeg kritiserte var at han som eneste norske partileder ville oppheve sanksjonene mot Russland, og at han samtidig pushet et narrativ til norsk offentlighet som ble avslørt å være en russisk desinformasjonskampanje – nemlig at det var vestlige sanksjoner, snarere enn den russiske blokaden, som har skapt mangel på korn og kunstgjødsel i Afrika

Selle ynder å vise til John F. Kennedy og Cubakrisen, men jeg vil oppfordre Selle til å merke seg John F. Kennedys kloke ord fra Berlin-krisen i 1961: «Du kan ikke forhandle med noen som sier at mitt er mitt – og ditt kan vi forhandle om.»

Nettopp derfor vil det være umoralsk å presse Ukraina til forhandlinger med Russland, slik Selle har tatt til orde for, i en situasjon hvor 20 prosent av Ukrainas territorium er besatt av russiske styrker.

Nato-sjef Jens Stoltenberg minnet oss under Arendals-uka om at fred ikke er det samme som rettferdighet, og at forhandlinger derfor ikke alltid er den rette veien å gå: Vi kunne hatt fred 9. april 1940 dersom vi ikke hadde tatt opp kampen mot den tyske overmakten. Og vi kunne hatt fred hvis Kong Haakon hadde sagt ja til å innlede forhandlinger med tyskerne på Elverum.

De fleste observatører er enige om at forhandlinger i dagens situasjon vil «fryse» konflikten, noe som utelukkende vil favorisere Russland og sannsynligvis tvinge Ukraina inn i en dårlig fredsavtale. Hva det skal forhandles om er uklart – formodentlig hvor mye land Ukraina skal avstå til Russland, slik Selle tidligere har foreslått.

Janne Haaland Matlary argumenterer i Stratagem.no at dialog forutsetter at det er rom for forhandlinger, og det igjen forutsetter at det er noe som er akseptabelt i begge parters posisjoner. Da er det mulig å gi og ta, innenfor visse grenser. Men om det ikke finnes et slikt handlingsrom, blir dialog umulig.

Selle har forsøkt å ta Henry Kissingers tidligere skepsis til Nato-utvidelse til inntekt for sitt syn og gjentar stadig at Konservativt «bare mener det samme som Kissinger». Men i motsetning til Selle har Kissinger vist evne til å trekke lærdom av historien. I et intervju med Wall Street Journal 12. august i fjor fremholdt Kissinger at «terningen er nå kastet. Etter måten Russland har oppført seg i Ukraina, anser jeg nå at Ukraina, på en eller annen måte, formelt eller ikke, må behandles som medlem av Nato når dette er over.»

I lys av Selle krav om å tvinge Ukraina til forhandlingsbordet og om ettergivelse overfor Russland, er det naturlig å spørre seg: ble Putin mindre aggressiv etter at Russland tok over Krim, Donetsk, og Luhansk – eller etter at man satt opp nikkedukke-regimer i Abkhasia, Sør-Ossetia og Transnistria?

Konservativts premiss om at ettergivenhet overfor en aggressor vil lede til fred, er like feil i dag som det var i 1940.

Selle mener åpenbart at han gjennom landsstyremøtevedtakene fra 2022 har sikret seg retoriske retrettmuligheter fra nærmest sagt ethvert uklokt utspill om Ukraina. Men det er ikke tilfelle.

Ved å argumentere for at Ukraina er en del av Russlands «interessesfære», og ved å ta til orde for at Vesten må anerkjenne Russlands annektering av ukrainske områder, har Selle fratatt seg og Konservativt enhver troverdighet når det gjelder å komme med råd om og til Ukraina.