Debatt
Konservativts linje i Ukrainakrigen
Geir Tønnessen avlegger Konservativt en visitt med leserinnlegg i Dagen.
Jeg kan kort oppsummere partiets ståsted i saken.
Konservativt har landsstyrevedtak fra april 2022 hvor vi støtter regjeringens våpenleveranser til Ukraina, da vi støtter ethvert lands rett til selvforsvar.
Konservativt tok til orde for forhandlinger i fjor sommer med tanke på sikring av den globale matforsyningen. Dette ble vi kritisert av Tønnessen for, mens FNs generalsekretær som forhandlet kornavtalen sammen med Tyrkias president Erdogan uttalte at dette var den viktigste forhandlingen i hans karriere.
Konservativt har konsekvent sagt det samme som Henry Kissinger og nå stabssjefen til Jens Stoltenberg «ved en glipp» på Arendalsuka, at konflikten må løses ved forhandlinger, og at man kan tenke seg separate forhandlinger når det gjelder Krim og Donbass, men at krigshandlingene kan stanses. I prinsippet det Ukraina og Russland var enig om i Minsk-avtalen. En slik avtale var innen rekkevidde allerede i april i fjor, men etter sigende stanset av Boris Johnson med velsignelse fra USA.
Det at man ikke har samme analyse av konflikten som Geir Tønnessen eller John Færseth, gjør en ikke til «formidlere av russisk propaganda» eller at man har noe ønske om å «hvitvaske Russlands aggresjon». Dette er krig med enorme lidelser for sivilbefolkningen, og med betydelig potensial for å spre seg både regionalt og globalt. Tønnessen tiltar seg en posisjon hvor alle andres syn blir mistenkeliggjort og illegitimt, og det er en svært lite fruktbar demokratisk posisjon å ta.
Geir Tønnessen henger fast i den kalde krigen, og det vil ikke løse dagens grusomme krig. Men selv under den kalde krigen løste president Kennedy Cubakrisen med president Krutsjov gjennom både militær styrke og forhandlinger, og vi unngikk atomkrig.
Store deler av resten av verden ber partene i dag gå til forhandlingsbordet. President Erdogan uttrykte håp nylig om at det kunne skje, men at vestlig respons var avgjørende. Å få kornavtalen på plass igjen er for eksempel forskjell på sult og overlevelse i mange land i verden.
Hvis Tønnessen kan presentere sitt eget syn, istedenfor å karakterisere vårt syn og tillegge oss intensjoner trukket ut av Tønnesens egen fantasi, vil debatten komme mye lenger.