Kontante penger er fullgod betaling – og skal være det fortsatt

Med jevne mellomrom leser vi i media om rettskafne mennesker som ikke får gjort opp for seg fordi forretningen, spisestedet eller transportmiddelet nekter å ta imot kontant betaling.

Nylig leste vi om en 3-åring som fikk det som skulle være en god opplevelse på en fin dag spolert fordi et lekeland – av alle ting! – nektet å ta imot mynten som barnet stolt skulle betale for en iskrem. Man har også lest om eldre mennesker som er blitt nektet å bli med på bussen fordi vedkommende kun hadde kontanter, og verken «app» eller kort til å betale reisen med.

Blant støttespillerne til denne bøllete framferden finner vi aktører som NHO Reiseliv, «Virke» og (selvfølgelig) partiet Høyre. Disse har det til felles at de i stor grad beveger seg i en bestemt type politiske og sosiale bobler fjernt fra hverdagsmennesker som barn og eldre. For dem framstår den slags som en god idé og som en politikk og praksis som ser framover.

De har sikkert rett, de som mener at bruken av kontanter har gått nedover de siste årene. Mange av oss handler på nett, og enda flere betaler med kort når vi gjør opp for oss. Men det er ikke det samme som at «det kontantløse samfunn» er rett rundt hjørnet, eller at det er et mål å strebe etter, for den del.

Å foretrekke kontantløst oppgjør er en helt grei sak, men å kreve det er noe helt annet. Ifølge både Finansdepartementet og Forbrukerrådet er det ikke lov å nekte å ta imot kontant oppgjør for en vare, og siden såpass mange aktører bare tar seg til rette på dette feltet, kan det være aktuelt å skjerpe reglene.

En slik skjerpelse bør hilses med glede.

For min egen del bruker jeg i svært liten – omtrent ingen – grad kontanter når jeg gjør opp for meg, det være seg i nærbutikken eller i forbindelse med andre transaksjoner. Men det er ikke alle som har den/de mulighetene jeg har til å gjøre opp for seg ved hjelp av elektroniske løsninger. Og det er heller ikke slik at jeg kan eller vil bruke kortet ved enhver anledning.

Velger jeg å gi en 50-lapp til en tigger på gata eller å kjøpe et blad fra en gateselger, gir jeg vedkommende kontanter. Har jeg lyst til å gi et av mine åtte barnebarn en hundrelapp for at han/hun skal kunne hygge seg med venner, stikker jeg til dem en seddel. Det er bare to helt banale eksempler hentet fra et helt vanlig hverdagsliv.

Noen vil gjerne male den svarte økonomien på veggen i sin apologi for det kontantløse samfunnet.

Det er naivt langt inn i det patetiske. De som vil bedrive svart økonomi vil alltid finne veier for dette. Det er ikke uten grunn at nettkriminalitet er blitt en blomstrende virksomhet.