Kontantstøtten og den stusslige tobarnsnormen

Nok et ekspertpanel har resonnert seg fram til at kontantstøtten bør fjernes. 17. oktober skrev Dagen om det regjeringsoppnevnte utvalget, ledet av professor Mari Rege, som nettopp hadde avlevert sine konklusjoner til barne- og familieministeren. Begrunnelsen var, i tillegg til å finansiere økt barnetrygd, at kontantstøtten «gir foreldre sterke insentiver til å utsette barnas barnehagestart».

Dette ekspertutvalget stiller seg i rekken av et ikke ubetydelig antall andre ekspertutvalg, som alle kommer til samme konklusjon. Kontantstøtten bør fjernes, og alle ettåringer må tilbringe dagene sine i barnehage. Mange tenker nok at disse ekspertene vet jo selvsagt best. De er jo eksperter på denne saken. Dermed må det vel være til min ettårings beste å gå i barnehage, samme hvor ille det kan føles for foreldrehjertet.

Da er det et tankekors at kompetansen det søkes etter i disse såkalte «ekspertutvalgene» dreier seg om økonomi, sosiologi og kjønnsforskning. Det er viktig og bra at ettåringen begynner i barnehage med tanke på mors karriere, likelønn og permisjonsrettigheter.

Det lille barnet blir ikke spurt.

Men folk som har spesialisert seg på spedbarn, tilknytning og hvordan de aller minste barna utvikler seg, kan fortelle oss at vi som samfunn har valgt det vanskeligste tidspunktet for barnehagestart, dersom det er barnets beste vi etterspør. Men disse ekspertene blir sjelden eller aldri invitert inn i slike regjeringsoppnevnte ekspertgrupper.

For hadde man for eksempel invitert inn tilknytningsforskere eller spedbarnspsykologer, ville de nok påpekt hvilken risiko det er å fjerne en så stor andel av landets ettåringer fra foreldrene på et så sårbart og vanskelig tidspunkt.

De ville sannsynligvis redegjort for hvor avgjørende barnets første to leveår er for resten av utviklingsløpet. Og at for mye skadelig stress i den mest sårbare og formerende perioden av livet, kan ha langtrekkende konsekvenser, med tanke på fysisk og psykisk helse senere i livet.

Regjeringen kutter i kontantstøtten: – Uforståelig

Kanskje de også ville vært så modige og sagt at den beste og mest effektive måten vi kan forebygge psykisk uhelse på hos ungdom og unge voksne, er å minimere stress og sørge for trygge og nære relasjoner til noen få nære (les: mor og far) i barnets to første leveår.

Det har nå i mange år blitt snakket om «Den norske modellen», en modell som mange land har beundret og forsøkt å etterligne. Modellen innebærer småbarnsmødre som føder et tilstrekkelig antall barn samtidig som de er i full jobb. Mange klarte det en stund. Men nå ser hele modellen ut til å rakne. Samtidig som kvinner i fruktbar alder har gått til fødestreik, har vi hatt både barselopprør og barnehageopprør. For ikke å snakke om de mange småbarnsmødre som velger ulønnet permisjon.

Liten og ny – og trygg i barnehagen

I helgens A-magasin møter vi flere ulike årsaker til at mange i dag ikke ønsker seg barn. For noen handler det om et ønske om å bruke penger og fritid på seg selv. For andre handler det om frykt for hva framtiden vil bringe. Dessuten er det ikke lenger kult og trendy å få barn. I hvert fall ikke mer enn ett eller to.

Likevel tror jeg det er håp. For innimellom alle disse barnløse, kule menneskene (ja, jeg vet at det også finnes fortvilte, ufrivillig barnløse), så finnes det enkelte familier som går fullstendig imot strømmen. Familier som ikke bare får tre barn, men som også våger seg på både et fjerde eller femte barn. Eller kanskje enda flere. Noen av disse klarer seg i tillegg på bare én lønning. Hvorfor ikke heller heie fram slike familier?

Selv har jeg stor tro på verdien av å vokse opp i en mangebarnsfamilie. En hverdag med rikelig tid til frilek og kreativitet, uten så altfor mange organiserte aktiviteter. En hverdag hvor de aller minste får «ro til å gro» og vokse i sitt eget tempo, med større søsken å strekke seg mot.

Rebekka har tre små barn:– Hvis jeg kunne velge, ville jeg vært hjemme med dem

Samfunnet vårt trenger mangebarnsfamiliene! La oss heller heie på dem, og tilrettelegge med både økonomiske og andre virkemidler, istedenfor å himle med øynene over par som ikke pent klarer å holde seg til dagens norm på 1,4 barn!