Kontroll eller vekst?

Hvem er kirken til for? De ansatte eller medlemmene? 
Er prestene så viktige at vi skal sette lønnen til de øvrige ansatte i kirken på spill?

I forbindelse med debatten rundt videre organisering av kirken er det mange spørsmål en kan stille seg. Ønsket er felles arbeidsgiver for alle ansatte i kirken og nå skal det utredes enda et alternativ: Nasjonal arbeidsgiver for alle, men lokal ansettelse og utøvelsen av arbeidsgiverfunksjoner.

Hvis en skulle falle for fristelsen til å velge dette alternativet vil vi uansett ha en nasjonal arbeidsgiver som tenker nasjonalt og ikke lokalt. Vi vil få en arbeidsgiver som vil legge kriterier som ikke helt vil kunne ta hensyn til de lokale forhold, siden de er svært forskjellige. Alle konflikter vil komme til det nasjonale nivået. Der noen få som tenker nasjonalt vil ta beslutningene om oppsigelse eller forflytning. Vi må også huske at ved en slik modell vil alle ansatte kunne flyttes uavhengig av bosted og hva menigheten måtte mene.

En slik modell er til for at de ansatte skal ha det «bra», å kunne gjøre hva de selv vil helt uavhengig av menighetens kall og ønsker. Vi vil nok tro at det heller ikke er så greit å være ansatt i en slik modell, fordi en vil hele tiden måtte forholde seg til en arbeidsgiver som egentlig ikke forstår ens situasjon og som ikke vil være opptatt av å bygge team eller menighet. Arbeidsgiverens fokus vil være på rent arbeidsrettslige ting, slik vi ser det nå; at ingen skal føle seg til side satt og forskjellsbehandlet osv.

Dermed blir det en skal gjøre, formidle og de en skal tjene satt i bakgrunnen. Det vil føre til tomme kirker. Dette vil ikke inspirere til frivillighet og verken gi eierfølelse eller demokrati. Det vil heller ikke bli en kirke der Bibelens Gud er herre. Det vil være den norske lovgivning som til enhver tid gjelder som vil være herre. Og denne herren kan verken hjelpe eller frelse når det kommer til den siste dag.

Dette forslaget setter også overføringene fra kommunene som utgjør cirka 2/3 av tilskuddet til kirken i fare. Mange kommuner yter også betydelige ekstra tjenester til kirken som ikke er verdsatt i kroner. Kommunene har i høringen om prostifellesrådsmodellen sterkt frarådet denne modellen. Hvorfor skulle kommunene nå ønske en nasjonalmodell?

Det er bare én gangbar modell og det er lokalkirkemodellen. Den vil få støtte av kommunene, inspirere til frivillighet, gi ansvar og eierfølelse hos medlemmene og i form også formidle at Gud satser på det enkelte mennesket, ikke bare på noen få. Så får heller prestene finne seg i at de må bytte arbeidsgiver.

Vi kan jo ikke sette mange tusen arbeidsplasser og det meste av kirkens økonomi på spill, bare på grunn av dem. Eller har prestene glemt sitt kall og ordinasjonsløfte?