Konverteringsterapi: Alvorlige svakheter ved lovforslaget

Den foreslåtte lovteksten gir en strafferamme på inntil seks års fengsel dersom noen «krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.» Forbudet gjelder påvirkning både overfor barn, unge og voksne.

Nedenfor følger noen viktige momenter som Stortinget bør ta inn over seg:

1. Lovarbeidet.

Lovforslaget og stortingsproposisjonen er preget av en usedvanlig ensidig, tendensiøs og endimensjonal framstilling. Absolutt alt synes å være skrevet for å underbygge en forutbestemt konklusjon – ikke om konverteringsterapi skal kriminaliseres, men hvordan, og på strengest mulig måte. Nyanser finnes nesten ikke. Det meste er svart/hvitt.

På samme måte som ved Lov om endring av juridisk kjønn, vedtatt i 2016, så savner lovforslaget en forsvarlig og balansert behandling, med offentlig utredning, konsekvensanalyse og stortingsmelding. Alt mangler.

Det er også dypt urovekkende at utredningsarbeidet har vært utført av byråkrater og ideologer i et departement og av en statsråd som ikke har medisinsk eller helsefaglig kunnskap og erfaring.

At loven blir foreslått med en strafferamme på inntil seks års fengsel – det samme som for uaktsomt drap – tilsier at lovforslaget må behandles med krav om presisjon, faglighet og forsvarlig utredningsarbeid. Det kan dessverre ikke sies om denne lovprosessen.

2. Forskningen

På oppdrag fra departementet fikk Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å lage en kunnskapsoversikt over forskning som er gjort om konverteringsterapi.

På grunn av tidspress og ressursmangel skriver Bufdir i innledningen at de måtte begrense seg til å lage en «forenklet systematisk kunnskapsoversikt (...) utformet med utgangspunkt i sammendragene fra vitenskapelige publikasjoner. Kvaliteten på publikasjonene har ikke blitt vurdert.»

Denne siste setningen bør få mange røde lys til å blinke hos våre lovgivere. Mangelen på kvalitetssikring blir nemlig aldri nevnt i departementets høringsnotat fra 2022 eller i stortingsproposisjonen fra juni 2023.

Tvert imot fremstiller departementet publikasjonene i kunnskapsoversikten som om de gir Stortinget et solid fundament å bygge på når de om kort tid skal stemme over et forbud mot konverteringsterapi.

Sannheten er at viktig kunnskap blir skjult og usynliggjort – både overfor politikere og offentligheten. Dette er uansvarlig og manipulerende lovbehandling.

I realiteten står Stortinget nå i fare for å vedta en lov (med strenge straffer) basert på forskning og studier som mangler kvalitetssikring – og dette på en tematikk der svært mye av forskningen har alvorlige metodiske svakheter og i stor grad er preget av ideologiske agendaer.

Ett eksempel – blant mange – på forskning som sier det motsatte av hva departementet konsekvent hevder, finner man i en studie publisert i september 2022 i det meget anerkjente tidsskriftet Archives of Sexual Behavior.

3. Omskoleringen

Lovforslaget føyer seg sømløst inn i rekken av politiske initiativ – for eksempel «Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023-2026)» – som har til hensikt å omskolere den norske befolkning. Målet er tydeligvis å bidra til at befolkningen skal tilpasse seg en kjønnsradikal ideologi og virkelighetsforståelse.

Denne ideologien er gjennomsyret av uholdbare påstander om mange kjønn, flytende kjønn, såkalt kjønnsskifte, skolebøker fulle av skeiv teori (jfr skeivteori.no) manipulerende budskap til norske elever i grunnskolen om at de kan velge om de vil være gutt eller jente, begge deler, ingen av delene, eller noe helt annet, og så videre.

Er ikke denne omskoleringen en målrettet og metodisk påvirkning – ja, indoktrinering – av barn og unge, både i barnehagen og skolen, og fra aktivister på mange arenaer? Er ikke dette egentlig reinspikka og speilvendt konverteringsterapi?

At proposisjonen i tillegg framstiller barn nærmest som «miniatyr-voksne», og ikke som barn i kontinuerlig utvikling, er uvitenskapelig og uforståelig. Innsikt i utviklings- og barnepsykologi glimrer med sitt fravær.

Det faktum at frontal-lappen i hjernen, der senteret for risikovurdering og konsekvens-tenkning ligger, først er ferdig utviklet i 23-25-årsalderen hos alle mennesker, tar verken proposisjonen eller lovteksten hensyn til.

Konklusjon:

Lovforslaget bør i sin nåværende form avvises – og i hvert fall utsettes.