«Kor e alle helter hen?»

«Mamma, kan du sjonglere?» Datteren min på fire år står foran meg med to kuler og to øyne fulle av forventning.

«Kanskje det», svarer jeg usikkert og kaster de to kulene annenhver gang i lufta i en noenlunde sirkulær bevegelse. Reaksjonen til jenta mi er spontan og full av eufori.

Hun slenger seg rundt hoftene mine med armer og bein, mens hun jubler «Du er jo verdens beste mamma!», før hun løp til brødrene og proklamerte mammas heltestatus som sjonglør.

Jeg står igjen med en sjelden følelse av å være en ekte helt som mamma, etterfulgte av den mer velkjente følelsen av et overveldende ansvar; «Jeg er hennes største forbilde, forvalter jeg det rett?»

Autentisitet er kanskje en av de dydene som gir lettbeint heltestatus for de unge som vokser opp i dag. Jo mer man byr på seg selv, er uredd og pinlig ærlig, jo flere likes og views sankes det. Skille mellom personlig og privat er så godt som hvisket bort, og popularitet bygges sjelden på noe bragd utover å være «tro til seg selv».

Nå maler jeg med bred pensel. Men er det ikke det vi gjør i 2024?

For er vi egentlig opptatt av detaljene, byggesteinene, de grunnleggende verdiene som vises når man virkelig ser etter?

Jeg vil påstå at vi har nådd et metningspunkt av autentisitet i form av at vi alle skal være ærlig med våre private sider. Skitne vaskerom, kranglete dager og nakne kropper. Alt i ærlighetens navn, og synlighetens jag.

Det den oppvoksende generasjonen trenger er autentisitet i form av indre verdier som er i vater med den ytre livsførselen. Med andre ord: Integritet. Vår tids identitetsprosjekt bygges på følelser, prestasjoner og «likes» i en virtuell verden. Men vi er kalt til en identitetsdannelse som går mye dypere. Den oppvoksende generasjon er desperate etter forbilder i integritet og verdier, men de vet det ikke selv. For hvordan skal de vite, når de «kuleste i gata» er dem som slaver til algoritmene på sosiale medier?

Min mor er fremdeles en av mine helter, selv om jeg ikke har for vane å slenge meg rundt hennes hofter og proklamere det. Mitt forhold til hennes heltestatus er mer nyansert og jordnært, men desto mer velbegrunnet enn en runde sjonglering.

Det ble ekstra tydelig for meg sist romjul. Vår spreke mor har siden hun selv oppdaget gleden av daglige fjellturer, prøvd å motivere oss alle med på tur. Med variert hell. Men det siste året la jeg merke til en endring i taktikk. Eller kanskje det var i fokuset.

Istedenfor å bruke tid på overtalelse, peptalk og anbefaling av utstyr, har familiechatten vår blitt fylt opp av bilder av utsikten fra favorittfjellet. Bilder som viser mammas genuine glede over å ha nådd målet. Bilder som skaper lengsel etter å se det samme i oss andre. Mammas fjellturer for meg er et eksempel på integritet og et verdibasert liv. Hvordan hun til slutt har fått meg motivert fra innsiden til å gjøre det samme, inspirerer meg på dypet.

Så lenge jeg har min heltestatus hos mine unger, som jeg har tenkt bevare så lenge jeg kan, så kjenner jeg alvoret.

Jeg kjenner meg utfordret som mamma til å leve bevisst og verdibasert.

Som foreldre i dag, kan vi ikke ta for gitt at de høyeste og tydeligste stemmene rettet mot barna våre, er karakterbyggende, trygge og sanne. Snarere tvert imot. Mange av dem er mer følelsesorientert narsissisme forkledd som forbilledlige innflytelse og «veien til frihet».

Jeg vil at mine barn skal kjenne verdien av å stå ved sitt ord, sette andre før seg selv når det trengs og å bruke sine ressurser til kollektivets beste som en selvfølgelighet. Jeg ønsker å se utholdenhet, raushet og tilgivelse i barnas holdninger og livsvalg. Og ikke minst; At de skal finne sin identitet, ikke i en indre søken, men i Ham som har gitt dem livet.

Kjære mødre og fedre, i alle aldre.

Hva er ditt fjell? Hvilke perspektiv ønsker du å formidle til dagens unge? Led an! Vær bevisst dine verdier og ta autentiske valg som synes. Hjelp en kommende generasjon å løfte blikket fra sin egen navlelo. De er mer enn sine indre drømmer; De er skapt for noe større enn seg selv!

Som misjonærbarn hadde Gunhild status som en av «de heldige»