Koronakrisen i bibelsk katastrofeperspektiv

Bibelen har et eget katastrofeperspektiv. Det begynner med den store vannflommen i Noahs dager. Det fortsetter med jordskjelvkatastrofen som ødela byene Sodoma og Gomora.

I den gammeltestamentlige historien fortelles det om mange katastrofer knyttet til Israels vekslende grad av paktstroskap. Og i nytestamentlig tid fortsetter basalt sett det samme katastrofeperspektivet like inn i Åpenbaringsbokens endetidskatastrofer.

Det mest normale katastrofespørsmålet som melder seg for døpte og troende kristne, handler om vår egen skjebne. Og akkurat nå handler dette spørsmålet om koronakrisen. Jeg bruker da meg selv som eksempel idet jeg speider etter det bibelske svaret:

Det første svaret som melder seg i bibelmaterialet, er at jeg som døpt og troende kristen ikke har krav på å få slippe unna hvis katastrofen skulle ramme meg.

For: Jeg er sønn av Adam og Eva. Derfor er jeg en synder. Jeg er født med synd. Jeg har hver levedag ondt begjær i hjertet. Kjærligheten til Den treenige Gud i hjertet mitt er altfor svak, altfor vankelmodig og ingenting å skryte av.

Fordi jeg slik er født med arvesynd, er jeg i utgangspunktet dødsdømt på samme måten som Adam og Eva. En dag er det min tur å dø. Og Gud har aldri opphevet den dødsdommen. Om Gud skulle velge å iverksette dødsdommen over meg under en katastrofe, er Gud i sin fulle rett. Og vis-a-vis Gud har jeg ikke krav på noe unntak.

Heldigvis fins det et svar til i Guds ord. Det handler om Jesu stedfortredende soningsdød i mitt sted, om dåpspakten der navnet mitt er blitt knyttet sammen med Den treenige Guds navn og om trosrettferdigheten som Den treenige Gud for Kristi skyld tildeler meg ved tro.

Denne nådige gaven innebærer at den dagen jeg dør, bøyer Den Hellige Ånd seg ned og løfter meg tvers gjennom døden og inn i det evige livet. Om dødsfallet mitt så skulle skje under en katastrofe, for eksempel under en koronakatastrofe, så er dét ingen hindring for Guds Hellige Ånd.

Med sats i disse to basale svarene på katastrofespørsmålet, må vi så gå et skritt videre inn i det bibelske katastrofeperspektivet. Da kommer vi til en tredje observasjon: Alle katastrofer er basalt sett knyttet til fenomenet synd.

Det ser vi svært tydelig i beretningen om vannflommen. I 1Mos 6:5-7 åpenbares Guds begrunnelse for å utrydde nesten hele menneskeheten i en vannflom, sitat: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden. Han var full av sorg i hjertet sitt. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ...»

Det samme bildet får vi i 1Mos 18:20f, der Guds begrunnelse for å ødelegge Sodoma og Gomorra er gjengitt, sitat: «Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og synden deres er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se ...».

Det fins en fjerde observasjon som er viktig i denne typen tekster: Gud venter i en bestemt og ganske romslig langmodighetsperiode før han svarer på overhåndtagende syndighet med en katastrofe.

Det er uttrykkelig presisert i apostelen Peters henspilling på vannflomkatastrofen i 1Pet 3:20. Peter nevner her vannflomkatastrofen som typologisk forbilde på dåpssakramentet.

I en innskutt bisetning møter vi så Guds langmodighet. Innskuddet lyder slik: «... den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann ...». (sml Matt 24:38, Luk 17:26ff, Hebr 11:7, se også 1Mos 15:16b og 2Mos 20:5b-6).

I forlengelsen av disse tekstene melder det seg nå et femte spørsmål. Det handler igjen om den enkeltes skjebne i møte med aktuelle katastrofer. Og igjen bruker jeg meg selv som eksempel og formulerer spørsmålet slik:

Siden Noah ble spart på grunn av trosrettferdighet, og Lot ble spart av samme grunn – er det da slik at også jeg, (som ved dåp og tro på Herren Jesus har fått ta imot fra Gud den samme tilregnede trosrettferdigheten) – kan også jeg regne med å bli fritatt fra katastrofedød slik som Noah og Lot?

Bibelen gir oss her ikke noe ubetinget Ja-svar. Noah og Lot ble fritatt fordi de skulle være forbilder for oss andre. Men det samlede bibelmaterialet gir ikke noe tilsvarende fritak til alle.

Bibelmaterialet er tvert imot nyansert, med nyanser som til dels peker begge veier. Da Nebukadnesar rammet Jerusalem med Guds vredes straff, fikk Jeremia egne nådeprofetier til rettferdige enkeltpersoner i sitt eget nærmiljø (se Jer. 39 og 40).

Men da disiplene spurte Jesus om den blindfødtes blindhet skyldtes enten synd på fosterstadiet eller synd hos foreldrene, da svarte Jesus nei på begge alternativene. I stedet informerte Jesus dem om at den blindfødte var blitt født blind «for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham» (se Joh 9:1ff).

Og om de sant troende i Antikrists endetidsperiode (de som fikk «navnet sitt skrevet i Livets bok») sier Åpb 13:10: «Hvis noen skal i fangenskap, må han gå i fangenskap. Hvis noen skal dø ved sverd, må han dø ved sverd. Slik er de helliges utholdenhet og tro.» (sml Jer 15:2).

På den ene siden er det slik at Gud både har full kontroll under katastrofer - og dertil kjenner alle som tilhører ham (2Tim 2:19). På den andre siden er Guds tidsfrist for å berge den enkelte i en katastrofe ikke avgrenset av den enkeltes dødstidspunkt. For Gud kan sørge for evig rettferdighet til dem som tilhører ham, både før og etter den enkeltes død.

For det sjette inneholder det bibelske katastrofeperspektivet en viktig regel om hvordan vi bør tenke om både dem som må dø i en katastrofe og om dem som overlever.

Denne regelen går ut på at vi har (OBS:) forbud (!) mot å tenke at katastrofedød er en mekanisk følge av individuell synd. Jesus sier i Luk 13 blankt nei til dét: «Nei, sier jeg dere!» (se v 3a+5a). Jesus forbyr uttrykkelig disiplene sine å tenke eller lære at dødsofre i katastrofer per definisjon er «syndere fremfor alle andre».

På den andre siden får vi på det samme stedet også et påbud: Vi skal forkynne til alle overlevende at katastrofer kommer når omvendelse uteblir. Sitat: «Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på den samme måten.» (Luk 13:5).

Tvers gjennom koronakatastrofen har altså Gud lovet at han ikke vil slippe fra seg dem som i tro og dåpspakt hører ham til. Han har ikke lovet oss overlevelse. Men han har pålagt oss å forkynne omvendelse til alle som overlever.