Koronarapporten neglisjerer Norges som tros- og livssynsåpent samfunn

Og dette inntrykket blir ytterligere forsterket av et brølende fravær i rapporten.

Det ble gjort inngrep som var strengere enn nødvendig. Kirker og menigheter ble behandlet annerledes enn sektorer det ville være naturlig å sammenlignes med – som innenfor kultursektoren.

Vi så direkte forskjellsbehandling gjennom strengere krav til kirker enn for eksempel kino og teater. Det er selvsagt viktig å ivareta kultursektoren. Men når kirker og trossamfunn ikke blir ivaretatt på samme måte er det vanskelig å tolke annerledes enn at troen og trosfellesskapet anses som mindre betydningsfullt enn kultursektoren i menneskers liv. I tillegg er det grunn for å stille spørsmål ved om de har glemt at tros- og livssynsfrihet er en menneskerett.

Vi har stor forståelse for at kommisjonen har måttet avgrense og prioritere, som de forklarte det med. Men når rundt 80 prosent av landets befolkning er medlem av et tros- og livssynsfellesskap, er det all grunn til å stille spørsmål ved prioriteringen.

Det er grunn til å mene at kommisjonen ikke tatt innover seg at Norge skal være et tros- og livssynsåpent samfunn. Om dette er et bevisst valg eller en forglemmelse under arbeidet med rapporten kan man bare spekulere i – det er uholdbart og vi stiller oss bak Vårt lands lederartikkel 27. april: Rapporten må tilbake til skrivebordet!

Vi har hele tiden vært tydelige og konkrete. Blant annet ved å hente ekstern kompetanse som grunnlag for hyppige tilbakemeldinger til myndighetene rundt håndteringen. Wiersholm-rapporten beskriver en rekke angrep på trosfriheten. Her er det flere læringspunkter rapporten hadde trengt.

Hadde kommisjonen møtt oss, kunne vi utdypet hvert eneste punkt som vi har beskrevet for de tidligere. Vi fikk etter hvert en stadig bedre dialog med myndighetene.

Men på noen områder har vi opplevd lite gehør, og denne rapporten bekrefter opplevelsen. At kirke- og menighetsarbeid ikke var nevnt i fjorårets rapport, og knapt nevnes nå er skuffende. Og vi har vært så tydelige i tilbakemeldingene om hva kirker og menigheter har gjort for å imøtekomme myndighetenes krav at det er enkelt å ta med.

Vi må berømme innsatsen til menighetene – de har kastet seg rundt – vært veldig grundige – og vi har hatt god kontakt med dem. De har tatt telefonen til Norges Kristne Råd for å oppdatere seg på de siste retningslinjene.

Men noe av det har også vært så uklart formulert at det er fare for å mistolkes – men det har ikke skjedd. Kirker og menigheter har fått korte frister for iverksettelse og gjort en beundringsverdig innsats. Det bør virkelig anerkjennes.