Korset – en vrangforestilling?

«[Jeg vil] argumentere for at det ville være bedre om Jesus aldri ble korsfestet. Dersom det er frelse i Kristus, åpenbares denne til tross for korset, ikke på grunn av det.» Ordene tilhører professor Asle Eikrem på MF og er å finne i mars-nummeret av Luthersk Kirketidende under overskriften Frelse på tross av korset. Utkast til en ny forståelse av påskens budskap.

Tonene er ikke nye. Eikrem skrev det samme i 2018, der han med støtte i feministisk teologi framholder faren for å gjøre Bibelens budskap om korset til voldsforherligelse. Kanskje er det denne mangelen på nyhetsverdi som har fått hans radikale artikkel i Luthersk Kirketidende til å gå under radaren. Eller kanskje er det et vitnesbyrd om MF-tidsskriftets fallende reiting.

Hvordan skal vi forstå Jesus død? Spørsmålet er stort, både fordi det ifølge Skriften står i sentrum for klassisk kristen tro, og fordi vi aldri kan romme fylden av Kristi kors med våre ord og teorier. «Kristus og han korsfestet, det er det eneste for meg», synger vi i menigheten vår, og dette «eneste» blir vi aldri ferdig med.

Før påske var det noe debatt i Dagen om forsoningen, og godt er det, for vi trenger å hjelpe hverandre til å se rikdommen i korset som Guds aktive vei og vilje. Debatten i avisa har vært mer omfattende knyttet til spørsmålet om fortapelsen og livets to utganger. Samtidig er disse to spørsmålene, korset og dommen, knyttet tett sammen.

Naturligvis er Guds kjærlighet selve grunnelementet og drivkraften i Guds frelsesgjerning. Og uten oppstandelsen blir korset meningsløst. Det betyr likevel ikke at vi kan gå rett til oppstandelsen eller bruke Guds evige kjærlighet til å annullere den hellige vrede som Jesus gikk inn under for vår skyld.

For de fleste kristne er det uvirkelig at en teologiprofessor kan se bort fra det enhver bibelleser finner åpenbart ved studium av bibeltekstene. Når såkalt kontekstuell hermeneutikk (fortolkningslære) overtar regien, endres likevel normen på en slik måte at Bibelens bidrag reduseres til det postmoderne tenkning anser som «perspektiver». De må prøves på vår «erfaring».

Mot denne erfaringens autoritet hjelper det lite at Romerbrevet forkynner Guds vrede over menneskers gudsopprør (Rom 1,18), og at Guds handling mot dette gudsopprøret er soning for synd (3,25) slik at vi går fra krig mot til fred med Gud (5,1).

Paulus sier at denne aktive handling av soning fra den treenige Guds side (Sønnen ga sitt liv frivillig!) nettopp var en dom over synden i vår natur (Rom 8,3). Gal 3,13 sier at Kristus slik kjøpte oss fri fra «forbannelsen», og Kol 2,14 at det var syndene våre som ble naglet med Jesus til korsets tre.

Så radikalt er dette, at Gud «har gjort [Jesus] til synd for oss» (2 Kor 5,21). Slik blir det mulig at Guds rettferdige og hellige vrede over den synd jeg har gjort mot min neste, ikke rammer synderen, men blir gjort opp av Jesus på korset.

Igjen, dette er ikke det eneste som er å si om Kristi kors og forsoning, men det er en vesentlig del av det Bibelen lærer oss. Og det får betydning også i debatten om den evige dommen.

Bibelen tar utgangspunkt i dette doble: verden er forsonet med Gud i Kristus; derfor må verden kalles til å la seg forsone med Gud. Om det første var alt som er å si, kunne det gi mening å si at fortapelsen er avlyst. Bibelens utfordring til oss er at den også sier del to. Det er frelsende kraft for alle i Kristi kors, men det blir ingen frelse uten å bøye sitt liv under korset og følge Jesus.

Spørsmålet om frelse og fortapelse går til sentrum av den kristne tro, fordi dette er korsets evige spørsmål.

At Bjørn Eidsvåg gjentar sin avvisning av Bibelens lære om fortapelsen, sjokkerer ikke. Han har tidligere gitt uttrykk for sterk beundring for den svært liberale amerikanske teologen Marcus Borg og hans avvisning av Jesu kroppslige oppstandelse. At teologer forlater klassisk kristen tro, er ikke nytt.

I det lange løp vil det påvirke kristen tanke sterkere at «fortapt» i Bibel 2024 nå er blitt til «tapt». Det greske verbet apollymi handler ikke bare om å miste noe, som «Vårherres klinkekule». Det handler om å gå til grunne, bli ødelagt. I Joh 3,16 er «tapt»/«fortapt» den mørke kontrasten og motsatsen til «evig liv». Det er å bli dømt, som Jesus viser til i verset etterpå.

Eikrem vil bidra til «en ny forståelse» av teologien i rammene av samtidas kontekst. Allerede der bør varsellampene blinke. Kristen teologi søker sannheten i åpenbaringen slik den er gitt oss i Bibelens Kristus og i Jesu Bibel, og så adressere dette til samtida med de spørsmål som ulike kontekster har.

Nei, korset er ingen vrangforestilling. Det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, og en dårskap for den som går fortapt (1 Kor 1,18).

«Jeg skammer meg ei over korset som ble friheten for meg!»

Det er langt fleire kyrkjemedlemmer i verda enn etterfølgjarar av Jesus