Kort vei til fullstendig avkristning

I dag har vi en kristendom uten Kristus. Det sa Øivind Andersen for 40 år siden. Hva ville han ikke ha sagt i dag?

Øivind Andersen mente at det var en trend i tiden som gikk ut på å distansere seg fra Guds ord. Man så ned på de såkalte fundamentalister – de som forsto Bibelen etter sin ordlyd.

I dag vet vi at ledende teologer mener Bibelen må åpnes med samtiden som nøkkel. Vi må forstå Bibelen ute fra den menneskelige erfaring.

Erfaringen er altså blitt et tolkningsprinsipp på lik linje med Bibelens ordlyd. Det undergraver selvsagt Bibelens autoritet. Men det åpner for en tilpasning til denne verden.

Vår lutherske kirke har med dette plassert seg i samme stilling som den katolske. De leser Bibelen i lys av tradisjonen. Det lutherske prinsipp om Ordet alene er forlatt av begge kirkesamfunn.

Vi som tror, vil gjerne møte Jesus. En gang gikk han legemlig omkring i blant oss. Men hvor finner vi Kristus i dag? Vi finner ham i Ordet. Ja, han er ordet. Hans navn er Guds ord, leser vi i Åpenbaringsboken (19.13).

Navn og person er det samme. At Jesus er Ordet går også klart frem av Johannesprologen: I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.

Jesus åpenbarer seg i ordet. Ja, ikke nok med det. Jesus er selve Ordet. I Ordet ser vi Jesus. Dette er en usigelig trøst for mange. Om vi ikke ser ham rent fysisk, så ser vi ham i Ordet. Han er tilstede i sitt ord.

Men da forstår vi også hvilke helligbrøde det er å angripe Ordet. Når vår tid ønsker å forandre på Ordet eller redusere betydningen av det og endog fornekte det, så er det det samme som å fornekte Jesus selv. Da får vi en kristendom uten Kristus.

Mine tanker går ofte tilbake til min første tid som kristen. Jeg hadde funnet en skatt i kristendommen. Det var som det står i evangeliet: en mann fant en skatt som var gjemt i en åker.

I sin glede gikk han bort og solgte alt han eide for å kjøpe åkeren. Jeg hadde forventet å finne denne gleden blant andre kristne.

Men blant mange av dem fant jeg den ikke. Vi kunne sitte sammen under gudstjenesten, og jeg opplevde at mange av dem som satt der, lengtet ut i den verden som lå utenfor.

Det var likesom de mente at de gikk glipp av noe der ute. De satt der og lengtet ut i den verden som jeg var kommet inn i fra. Det var en selsom opplevelse.

Dette fylte meg med undring. En kristen forsamling som ikke gledet seg over sin egen tro. På en fjelltur gikk jeg og tenkte på dette.

Plutselig slo ordene fra Romerbrevet (12.2) ned i meg: skikk dere ikke like med denne verden. Det var nøkkelen. Denne verden hadde en voldsom tiltrekningskraft som mange kristne ikke kunne motstå.

For meg var dette en avgjørende opplevelse. Det ble etter hvert åpenbart for meg at mange kristne prøvde å trekke ut det beste fra to verdener. De stod med en fot i Guds verden og en fot i denne verden.

Slik ønsket de å ha det. Men Bibelens ord er meget tydelig: dere utro! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. (Jakob 4.4)

Det er altså en meget krevende spagat. Jesus sier også meget klart at ingen kan tjene to herrer. Men det forklarer mye av den utvikling som har skjedd i disse årene. Avkristningen har nådd langt inn i kirke og misjon.

Guds ord tilfredsstiller ikke lenger våre hjerter. Vi vil ha noe mer. Det er ikke nok det Guds ord gir oss. Løftene om Guds hjelp, syndenes forlatelse og det evige liv, blir hengende i løse luften.

De har mistet sin troverdighet fordi vi ikke lenger tror på Ordet. Når så våre ledende teologer i tillegg kaster tvil om Guds ords sannhet, blir det lett for mange å gi seg denne verden i vold. Da blir det kort vei til den fullstendige avkristning.

Når saltet har mistet sin kraft, hva skal det så saltes med, spør Jesus. La oss finne tilbake til Ordet slik det bokstavelig lyder. La oss fatte tillit til at Jesus er å finne i Ordet.