Kraftløs kristendom

Det er tid for nyttårsforsetter. For noen er det kanskje dårlig samvittighet over fråtsing i desember som motiverer, men for andre kan det henge sammen med et større tilbakeblikk over livet og et ønske om en ny kurs.

Påfallende mange av oss opplever at vi er fanget i det såkalte hamsterhjulet. Dette kan virke underlig, for vi lever i et samfunn hvor vi dyrker individuell frihet.

Teoretisk sett har vi jo nesten uendelige valgmuligheter. Kanskje er vi likevel ikke så fri som vi liker å tro? Er vi kanskje urolig fordi vi egentlig er fanget?

Fangenskapet blir tydeligere dersom vi først spør oss selv hva som er aller viktigst i livet, for deretter å se hvordan vi lever opp til dette i praksis. De fleste vil svare at det viktigste i livet er familie og venner. Som kristne vil vi si at å tjene Gud kommer aller først.

Men dersom vi ser på hva vi faktisk bruker tiden vår på, vil nok de fleste av oss innse at vi bruker veldig mye krefter på materielle ting. Trenger vi så mye? Spesielt når det i praksis går ut over de tingene vi setter høyest.

Som prest er det naturlig å snakke med folk om døden. Når døden nærmer seg er det sjelden noen angrer på at de har viet for lite oppmerksomhet til materialistiske ting. Heldigvis.

De fleste angrer på at de var for opptatt av penger i stedet for å bruke tid med barna, at de ikke fikk gjort opp med sin familie eller over at de ikke viet livet sitt til Guds rike.

Jeg har ingen grunn til å betvile at vi egentlig ønsker å sette mennesker, familie, venner og Gud høyest. Hvorfor bruker vi da likevel så mye tid i «hamsterhjulet», på ting vi egentlig ikke ønsker oss?

Er ikke dette egentlig en beskrivelse av et fangenskap? Kanskje tror vi at vi kan få begge deler? Både det materielle og det evige? Det kan i alle fall virke slik.

Har vi glemt Frelserens ord: «Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Luk 16,13)?

Som kristne i det rikeste samfunnet i historien er det kritisk at vi legger oss Jesu ord på hjertet, for vår frelses skyld. Ingen av oss planlegger å bli materialister. Men et ukritisk liv i materialismens hamsterhjul vil gjøre oss til sekulære materialister enten vi vil det eller ikke.

Heldigvis finnes det håp. Når det kommer til stykket, vil vi som kristne sette Gud og mennesker først dersom vi får anledning til å praktisere det. Moderne kristendom er veldig individualistisk og teoretisk. God praksis kan derfor være vanskelig.

Vi har imidlertid fått askesen og fasten for å bøte på dette. Og vi har fått det kristne fellesskapet Kirken, tuftet på Skriften, apostlenes tro og de helliges erfaring.

De minner oss om at en av fastens ofte glemte praksiser er å gi. Vi trenger å gi. Det er en åndelig nødvendighet. Når vi gir brytes makten som kjærligheten til penger og materielle ting har over oss. Da setter vi på en veldig konkret måte Gud og mennesker høyest.

Å gi hjelper oss å prioritere det viktigste først. Det er medisin mot materialisme, pengekjærlighet og individualisme. Den som opplever seg fanget i materialisme og finner at troen er svak og kraftløs, bør begynne å gi.

Gi til den som ber, invester i Guds rike i stedet for materialisme og pengejag. Den som gjør det, vil finne seg selv og vekke kjærligheten til både Gud og mennesker. Det er ikke et dårlig nyttårsforsett.