Debatt
Krass Israel-kritikk er ikke antisemittisme
Publisert
Sist oppdatert
Mer enn halvparten (51 prosent) er enige i påstanden «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig». En slik sammenligning viser manglende innsikt i nazistregimets utryddelsespolitikk. At over halvparten mener at Israels politikk er «like ille», bør ryste mange.
Også andre funn viser økt oppslutning om ulike uttrykk for antisemittisme i en undersøkelse (1.031 respondenter; januar–februar) gjort ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) og lansert 7. mai. Den finnes på hjemmesiden til HL-senteret.
Annonse
Oppslutningen om antisemittisme i Norge har vært synkende fra 2011 til 2022. 2024-tallene er omtrent på 2011-nivået; men er noe høyere for noen påstander. Det er verdt å merke seg at det er minst antisemittisme i aldersgruppen 18–29 år; her finner vi mange av de mest engasjerte for palestinernes sak.
Undersøkelsen måler også islamofobi-holdninger; disse holdningene er generelt mer utbredte enn antisemittisme, og viser ikke samme økning fra 2022 til 2024.
Tidligere undersøkelser som måler holdninger i ulike land viser at nordmenn skårer lavere på tradisjonelle stereotypier og fordommer om «jøders makt». Norge skiller seg ut ved å ha sterkere korrelasjon mellom antisemittisme og motstand mot staten Israel. Selv om en stor andel av israelkritikere ikke uttrykker antisemittiske holdninger, er det ingen grunn til å avvise det Johannes Due Enstad i siste nummer av Agora omtaler som «den nye antisemittismen».
Samtidig må konteksten for en ytring trekkes inn når man skal vurdere om en ytring er antisemittisk eller ikke. Når Dagbladet på lederplass 21. oktober 2023 bruker to metaforer hentet fra Bibelen – «øye for øye, tann for tann» og «jødene er Guds utvalgte folk» – for å forklare Israels framferd i Gaza, er dette et antisemittisk utsagn. Dagbladet framstiller det som om jødiske israelere har en spesielt sterk religiøst forankret tilbøyelighet til å utøve vold.
Jeg er enig med tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Ervin Kohn, om at antisemittismen er skadelig for hele samfunnet, selv om konsekvensene er verre for dem som rammes direkte. Det er viktig å kjenne til at personer som ikke selv ønsker å være antisemittiske kan uttrykke seg antisemittisk.
Den samme Kohn uttalte i et i intervju med Klassekampen 3. februar 2024: «Det å beskylde Israel for folkemord, er demonisering. Det er åpenbar antisemittisme.» Her melder jeg – i dyp respekt for Kohn – min uenighet.
Dersom folkemord-anklager knyttes til jøders blodtørstighet og inngår i vedvarende delegitimering av staten Israel som særlig «ond», vil ytringen være antisemittisk. Dersom man søker å dokumentere offentlige ytringer hos sentrale israelske ledere som handler å motivere til kraftige virkemidler, konkret å søke «å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal … gruppe» (artikkel 6 i Romastatuttene for Den internasjonale straffedomstolen) – og der dokumentasjonen søker å vise at dette har vært handlingenes hensikt – er det ikke gitt at slike ytringer er uttrykk for antisemittisme.
Samme resonnement kan brukes for begrepet «apartheid». Gjennom at apartheid er tatt inn i artikkel 7 i Romastatuttene, vedtatt i 1998, fire år etter at apartheidregimet i Sør-Afrika falt, er apartheid blitt et universelt folkerettslig begrep, ikke et begrep som primært handler om å sammenligne politikk i dagens regimer med apartheidregimet.
Annonse
Å omtale Israels faktiske politikk med to parallelle rettslige systemer på Vestbredden, og beskrive konkret hva dette handler om i hverdagen, og å bruke begrepet «apartheid» om denne politikken dersom man mener at dette er det mest dekkende begrepet, bør ikke medføre at ytringen må stemples som antisemittisk.
Også i staten Israel foregår ulike former for separasjon; det hebraiske ordet for separasjon er «hafrada». Det kanskje minst kjente eksempelet er lov om «velkomstkomiteer» fra 2014. Denne tillater etablering av slike komiteer, og mens eksempelvis funksjonsnedsettelse ikke er lovlig grunn til å avvise noen, er det tillatt å avvise ut fra søkerens etnisitet. Tidligere kunne slike komiteer bare etableres dersom den aktuelle småbyen har 400 husholdninger. Etter at det ble dokumentert at slike komiteer fortsatte å fungere etter at småbyen hadde langt flere husholdninger, ble loven i 2023 endret til å gjelde for småbyer med opp til 700 husholdninger.
Oppfordringer til boikott er det siste eksempelet på en kontroversiell ytring. Boikott av staten Israel er ett av tre virkemidler i det palestinske BDS-oppropet fra 2005 (boikott, deinvesteringer, sanksjoner), og BDS-bevegelsen er stemplet som antisemittisk i USA, Tyskland og Østerrike. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har funnet at boikottytringer rettet mot kunder faller innenfor ytringsfriheten. USAs lover tillater å reagere på BDS-aktivitet på samme måte som det reageres på folkerettsbaserte handlinger for å unngå produkter fra de israelske bosettingene («differensiering») – uavhengig av nasjonaliteten til de aktuelle selskapene.
BDS-oppropet stiller tre krav til staten Israel. Ett av kravene er å «fremme respektere, beskytte og fremme retten til retur for palestinske flyktninger.» Dette kravet er absolutt antisionistisk. Mange vil også se kravet som uklokt, som følge av historien med «jøde-boikott» og siden det å insistere på gjennomføring av kravet om retur for alle flyktninger vil parkere enhver fredsprosess.
Personer innenfor BDS-bevegelsen har ytret seg antisemittisk. Likevel er det å støtte BDS som et generelt ikke-voldelig virkemiddel i møte med ulike regimer der man ønsker å utøve press for politikkendring – nå konkret Israel, der man er bevisst på at en mulig fredsforhandling vil måtte innebære kompromisser – ikke nødvendigvis antisemittisk.
Personlig erkjenner jeg at den høye terskelen for å påvise folkemord – en hensikt om å «ødelegge … en nasjonal … gruppe» – gjør det vanskelig å være bombastisk i dette spørsmålet. Videre har jeg søkt å få økt forståelse av hafrada som den «israelske formen for apartheid», og jeg har fremmet deinvestering fra og boikott av selskaper – uavhengig av nasjonalitet – som opprettholder og tjener på okkupasjon, ikke en «bred» BDS.
Samtidig har jeg et ekte og dypfølt ønske om at alle israelere og palestinere skal kunne leve trygge og verdige liv, i erkjennelse av at de – til tross for sine ulikheter – er brødrefolk, der trygghet for den ene part ikke kan skje på bekostning av den andre part.
