Krenkelsessaker må tas alvorlig

Jostein Ronås, overlege og spesialist i psykiatri, kommer i Dagen 28/1 med en advarsel knyttet til behandling av krenkelsessaker i NLM, Indremisjonsforbundet, Normisjon og NMS.

Hans påstand er at våre felles retningslinjer for håndtering av seksuelle overgrep i for liten grad tar hensyn til de som beskyldes for overgrep. Han taler også om muligheten for en «heksejakt». Vi mener advarselen er urimelig.

Å håndtere anklager om seksuelle krenkelser er krevende. Vi ønsker å gå inn i disse sakene på en grundig og respektfull måte. Vi opplever at våre retningslinjer er balanserte og et godt redskap for behandlingen av vonde saker (disse ligger på organisasjonenes nettsider).

Retningslinjene er blitt revidert flere ganger, senest i 2009, og vi vil alltid være åpne for forbedringer. Men innspillene fra Ronås oppleves i liten grad som konstruktive. Det er feil å hevde at vår holdning er «at alle overgrep kan forebygges». Men vi har som mål i størst mulig grad å unngå at det skjer krenkelser i våre sammenhenger. Derfor vil vi også arbeide for å forebygge fremtidige overgrep.

Det er bra at Ronås understreker at det «er fortsatt viktig å arbeide for å forhindre seksuelle overgrep i menighetene». Men vi undrer oss over en del av det han ellers skriver om hva retningslinjene betyr.

Blant annet: «Hvem som helst kan altså fremstille seg som «den utsatte» ved å «formidle» at noen har «overtrådt en grense». «Den utsatte» vil alltid bli trodd, og den som «innehar en stilling» vil alltid få skylden.

LES OGSÅ: «Åpner for ubegrenset heksejakt og maktmisbruk»

Dette er ikke en korrekt beskrivelse av hvordan vi går inn i disse sakene. Utgangspunktet vårt er at de som forteller om en krenkelse, skal oppleve at de blir trodd. Det er tross alt mer sannsynlig at den som hevder å ha blitt krenket taler sant enn den som utsettes for en slik beskyldning.

Nå er det åpenbart vanskelig å håndtere krenkelsessaker der de involverte forteller helt ulike historier. Dette er imidlertid ikke det vanlige. Ronås ser ut til å være særlig opptatt av muligheten for at det rettes falske anklager mot kristne ledere. Det er tragisk hvis det skjer. Men vi mener det er gode grunner for å hevde at det er et langt større problem at mennesker ikke tør å fortelle om krenkelser enn at de kommer med falske anklager. I de fleste krenkelsessaker i våre sammenhenger fra de senere år har den som er blitt anklaget erkjent de faktiske forhold.

Ronås avslutter artikkelen med følgende oppfordring: «Både den som forteller om et opplevd overgrep og den som blir anklaget må møtes med respekt for sine opplevelser av det som har hendt. Det skal ikke være menighetenes sak å bedømme hvem som forteller «sannheten»!

LES OGSÅ: Teige bekymra for handtering av overgrep

La oss først si at vi virkelig ønsker å møte begge parter i en krenkelsessak med respekt. Men vi står i fare for å svikte mennesker – kanskje særlig sårbare kvinner – hvis vi signaliserer at vi ikke ønsker å ta deres fortellinger på alvor.

Derfor må vi gå inn i disse sakene. Retningslinjene sier mye om hvordan organisasjonene går frem for å få bekreftet eller avkreftet anklagenes innhold. Det er dessuten ikke en «menighet» som undersøker anklagene. Våre organisasjoner har egne grupper med kompetanse på håndtering av disse sakene, og vi søker også råd hos fagfolk med både psykologisk og juridisk kompetanse.

Det overrasker oss at en psykiater mener det er rett å ikke gå grundig inn i anklager om seksuelle overgrep. For oss handler dette om å ta på alvor at krenkelser og overgrep faktisk finner sted – dessverre også i kristen kontekst.

Vi kan ikke ha tillit til mennesker som står i en kristen lederrolle og som samtidig begår seksuelle krenkelser. Som kristne organisasjoner er vi helt avhengig av tillit.