Krevende reprise for KrF
Det mellomstadiet som KrF og Venstre nå havner i, er svært krevende.
Enten så er man i posisjon eller så er man i opposisjon. Det er en helt grunnleggende utgangspunkt i det parlamentariske spillet.
Etter regjeringsavklaringen som kom i kveld havner både KrF og Venstre i et svært krevende mellomstadium. Ikke sitter de i regjering. Og de kan heller ikke med troverdighet hevde at de er i opposisjon til den nye regjeringen Solberg. For de er begge med på å sette den inn. Og de vil få en ganske detaljert samarbeidsavtale med Høyre og Frps nye regjering. Den mest detaljerte samarbeidsavtalen som noen regjering har hatt med partier utenfor den, sa Erna Solberg på pressekonferansen.
Annonse
Vi må over 30 år tilbake i tid for å finne en parallell politisk situasjon til den vi nå får oppleve. Valget i 1981 var høydepunktet i den såkalte høyrebølgen som skyllet over landet for tre tiår siden. Høyre gjorde sitt beste valg i moderne tid. Kåre Willoch hadde nesten 32 prosent av velgerne i ryggen. Men han var likevel avhengig av to sentrumspartier - KrF og Senterpartiet - for å kunne danne regjering.
Den gang som nå, avslo KrF å gå inn i regjeringen fordi de mente den politiske avstanden til regjeringspartnerne til høyre for dem, var for stor. I 1981 var det abortsaken som i utgangspunktet satte en stopper for regjeringssamarbeidet.
Men KrF og Senterpartiet oppdaget snart at posisjonen som samarbeidspartier uten regjeringsdeltagelse var svært krevende. Partiene ble gjort ansvarlig for helheten i politikken, men hadde likevel begrenset innflytelse på de vedtakene som ble gjort.
Det tok to år før KrF anså situasjonen som uholdbar. Og det var Kjell Magne Bondevik, samme mann som i kveld i NRK så sterkt advarte mot et bredt borgerlig samarbeid, som i 1983 tok initiativet for å få de to støttepartiene inn i regjeringen.
Vi tror KrF og Venstre ganske snart kommer til å erfare de samme problemene som tårnet seg opp for sentrumskameratene for 30 år siden. Dette var kvelden for de gode ordene og det gjensidige skrytet. Men hverdagen vil komme ganske snart. Den blir langt mer krevende med en to-partiregjering enn den kunne blitt dersom alle fire hadde blitt enige.
