KrF bør ikke delta i en Ap-ledet regjering
Å sitte i samme regjering som Arbeiderpartiet er etter min mening å overlate roret til KrFs ideologiske hovedmotstander gjennom flere tiår.
Om litt over en måned skal landsstyret i KrF ta stilling til spørsmålet om partiet for første gang i sin historie skal åpne for regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Landsstyrets innstilling går deretter til landsmøtet, som våren 2017 skal fatte endelig vedtak om aktuelle regjeringsalternativer for KrF etter valget.
Jeg mener bestemt at KrF ikke bør gå inn i en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og jeg vil i det følgende kort gjøre rede for hvorfor et slikt sidebytte etter min mening ikke bør skje.
Annonse
I det siste har partiledelsen i KrF gjentatte ganger hevdet at det viktige er sakene vi samarbeider om, og ikke hvem vi samarbeider med, når ulike regjeringalternativer blir vurdert. Dette er slik jeg ser det, en farlig forenkling i forhold til de skarpe ideologiske brytningene som alltid har vært en del av norsk politikk på nasjonalt plan. KrF har tradisjonelt løftet fram genuint kristne verdier, der ubetinget ærefrykt for menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død i særlig grad har gitt partiet en klar identitet.
Også det kristne synet på ekteskapet som en ordning mellom en mann og en kvinne, og frihet for familier til å velge hvilke omsorgsordninger som passer best for egne barn, har vært blant KrFs tydeligste profilområder. På alle disse områdene har Arbeiderpartiet framfor noe annet parti framstått som KrFs ideologiske motpol. Dette så vi senest i 2014, da saken om fastlegers rett til å reservere seg mot henvisning til abort kom opp. Arbeiderpartiet tok umiddelbart en ledende rolle i kampen for å torpedere høringsforslaget fra helseminister Bent Høie som åpnet for en slik mulighet.
Forhenværende statsminister Jens Stoltenberg fant denne saken så viktig at han for første gang på 30 år deltok i 8. mars-toget under hovedparolen «Nei til reservasjonsrett». På spørsmål fra Dagbladet om hvorfor han gikk i toget, sa Stoltenberg – sitat: «... fordi regjeringen har sendt ut forslag om rett for fastleger til å nekte å henvise til abort. Det mener jeg er å gå i feil retning.» Sitat slutt.
Arbeiderpartiet har de siste årene vist stort engasjement og resolutt handlekraft i arbeidet for en kjønnsnøytral ekteskapslov, mot reservasjonsrett for fastleger, for å svekke kristendommens plass i grunnlov og skoleverk, for en liberal bioteknologilov, mot kontantstøtte og for politisk innblanding i kirkens indre liv. Likevel mener en del tillitsvalgte at KrF bør kunne regjere sammen med Arbeiderpartiet.
Det blir da vist til at også de partiene som vi nå samarbeider med har lignende programformuleringer. Det er utvilsomt riktig. Den store forskjellen er imidlertid at råkjøret mot KrFs verdisyn og profilsaker som den rødgrønne regjeringen sto for, ikke er blitt videreført av dagens regjering. I sentrale verdispørsmål som internasjonal solidaritet, en solidarisk skatte- og fordelingspolitikk, helligdagsfred og miljøvern er det tvert imot KrF som i stor grad har fått gjennomslag for sin politikk gjennom samarbeidsavtalen med regjeringspartiene!
Denne avtalen er også unik i Norges konstitusjonelle historie, i og med at regjeringen har forpliktet seg til fortløpende å konsultere to opposisjonspartier, KrF og Venstre, for å søke å skape flertall for regjeringens politikk. KrFs rolle som samarbeidsparti/parti i «konstruktiv opposisjon» i forhold til dagens regjering har dermed gitt oss en helt unik mulighet til å påvirke og være synlige i det politiske landskapet uten å være bundet av deltakelse i regjeringen. Etter min mening har KrFs ledelse bare delvis greid å forvalte denne muligheten på en god måte. Man har i stor grad vært opptatt av å fokusere på det man ikke er enige i av regjeringens politikk, i stedet for å løfte fram alle de positive resultatene av samarbeidsavtalen. Et eksempel på det siste er landbrukspolitikken, der to statsråder fra Frp har ført traust og forutsigbar sentrumspolitikk de siste tre årene – lysår unna formuleringene i Frps eget program.
Dette stadige fokuset på konflikter i stedet for resultater tror jeg er en av de viktigste årsakene til at KrF sliter med å holde på velgerne.
Slik jeg ser det, bør denne modellen for samarbeid kunne videreføres også i neste stortingsperiode. En lignende samarbeidsavtale med en rødgrønn mindretallsregjering der KrF velger å ikke delta, men som er avhengig av oss for å sikre flertall, vil også kunne fungere meget godt. En slik modell har jeg ingen problemer med å akseptere, fordi den vil kunne sikre et konstruktivt samarbeid fra sak til sak uten at KrF blir surret til Ap-masta. KrF bør kunne samarbeide både til venstre og høyre uten å binde seg opp i et regjeringssamarbeid. Da må debattene tas i stortingssalen i stedet for på bakrommene i regjeringskvartalet.
Annonse
Å sitte i samme regjering som Arbeiderpartiet er etter min mening å overlate roret til KrFs ideologiske hovedmotstander gjennom flere tiår. Det bør ikke være vår oppgave å bidra til dette.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
