KrF-bråket: De respekterer ikke valget som medlemmene deres har gjort

I KrF er det flere som har gått på søndagsskolen enn i andre partier. Men hvis noen skulle ha vært i tvil, så har de siste dagene til fulle vist at heller ikke KrF er noen slik institusjon.

Og nå begynner faktisk partiet å ligne stadig mer på en rykende branntomt.

For i en tid der KrF mer enn noensinne trenger grunnfjellet, grasrota eller hva man velger å kalle kjernevelgerne sine, så vises det på toppen av partiet en utpreget mangel på respekt for partidemokratiet.

Og dermed også for sitt eget fotfolk, de som skal sørge for at partiet eventuelt kommer over sperregrensen under valget om ett år.

Dagen meldte i forrige uke som første medium om den maktkampen og de samarbeidsproblemene som har preget partiledelsen den siste tiden. Og siden har stadig flere detaljer om det som har foregått kommet fram både her i denne avisen og i andre medier.

Opplysningene om den øvrige partiledelsens iherdige forsøk på å få Olaug Bollestad til å trekke seg, må være krevende lesning for fotfolket i KrF, selv om nestleder Dag-Inge Ulstein og generalsekretær Ingunn Ulfsten sier de ikke kjenner seg igjen og avviser at det er en maktkamp i ledelsen.

Ja, hva tenker de egentlig nå, de som over hele landet steker vafler, står på stand og deler ut de gule ballongene med et KrF-hjerte på?

For her blir medlemmenes valg av partileder ikke respektert. Den avgjørelsen som partiets øverste organ, landsmøtet, har tatt to ganger, senest i fjor, blir i stedet effektivt nullet ut.

I stedet er det noen få personer inne i Oslo som har funnet ut at det er de som vet best. At de er bedre skikket enn alle andre til å bestemme hvem som skal lede partiet. Uavhengig av hva partidemokratiet har bestemt.

Det er bare åtte måneder til neste landsmøte i KrF. Der kunne en annen kandidat utfordret Olaug Bollestad, dersom han eller hun hadde ønsket det eller ment at vedkommende var bedre skikket til å lede partiet. Da hadde det vært en åpen, transparent og demokratisk prosess.

I stedet får vi altså en lyssky «noen av oss har snakket sammen»-strategi som ligner på det Ap-topper drev med bak lukkede dører på røykfylte møterom på 70-tallet. En scene som til forveksling kunne vært hentet fra TV-serien «Makta».

Man kan si mye om det såkalte retningsvalget i KrF i 2018. Det var en opprivende strid der mye sto på spill.

Men den politiske kampen ble i hvert fall tatt i det åpne.

Frontene var klare. Det var Hareide mot Ropstad. Rødt mot blått. Jonas eller Erna. Ap- eller Høyreledet regjering.

Men det var KrFs medlemmer og tillitsvalgte som avgjorde den gangen. Lokallagene, fylkeslagene og til slutt landsmøtet stemte over spørsmålet og partidemokratiets avgjørelse ble respektert.

Den striden vi står overfor nå, er helt annerledes. Her har nestlederen Dag-Inge Ulstein og generalsekretær Ingunn Ulfsten jobbet for å få Olaug Bollestad til å trekke seg med øyeblikkelig virkning. Helt på tvers av de demokratiske prosessene i partiet.

Og ingen skulle si noe som helst offentlig heller, men kun støtte Ulstein som automatisk ville rykket opp som ny partileder.

Politisk sett har ikke Olaug Bollestad akkurat vært noen utpreget favoritt her på lederplass i Dagen. Vi har kritisert henne en rekke ganger for utydelighet i verdispørsmål.

Men på tross av tidvis politisk uenighet: Det som nå skjer reagerer vi sterkt på. Denne typen fremgangsmåte for å vippe ut en sykmeldt partileder er helt uakseptabel, særlig i et parti som har kristelig i navnet sitt.

Mens dette skrives er det fortsatt uklart hvem som vinner denne maktkampen. Det kan godt hende at det blir Ulstein/Ulfsten som får viljen sin til slutt.

Men selv om de skulle lykkes, så vil måten de har gjort det på, hefte ved dem.

De som prøvde å få fjernet den lovlig valgte partilederen mot hennes vilje.