KrF eller bare F?

Jeg stiller meg fullt og helt bak dette grundige og gode innlegget i Dagen. Spørsmålet er om KrF fortsatt vil være et kristent verdiparti, eller bare et anonymt og intetsigende «folkeparti». Valget av ny nestleder vil også reflektere dette.

Som Fred Antonsen påpeker, er K-en ryggraden i KrF. Det er denne som gjør partiet unikt og skiller det fra alle andre parti.

Så merker jeg meg at partileder Olaug Bollestad er tydelig på at den kristelige delen skal stå like mye i fokus som tidligere. Dette gjør hun samtidig som hun nevner fire satsingsområder for KrF hvor den kristne delen ikke er nevnt med ett eneste ord.

Her er det satsingsområder som er helt uproblematisk å stå for og som de deler med en rekke andre partier (familie og oppvekst, eldrepolitikk, helsepolitikk, samfunnet skal bygges nedenfra).

Dette føyer seg også pent inn i rekken av en utvikling hvor den kristne delen i stadig større grad må gjemmes bort, noe jeg har sagt noe om her. Vi er nok også mange som opplever at den nåværende ledelse har vært tilnærmet totalt fraværende til å flagge egne standpunkter i dagens fundamentalt viktige verdisaker. I abortsaken har partilederen fra første stund vært opptatt av å dysse ned at KrF i det hele tatt har et eget abortstandpunkt.

Skulle moderpartiet her følge ungdomspartiet og gi sin tilslutning til en lov som ikke gir fosteret noe som helst livsvern fram til 12. uke faller også kanskje siste skanse som en egen grunn til å stemme på KrF. For hvorfor skal da folk stemme på partiet når Senterpartiet og Høyre går inn for akkurat det samme?

I vår tids kanskje viktigste verdisak hvor skeiv normløs ideologi skal påføres hele samfunnet og blir den eneste aksepterte virkelighetsforståelse, har også ledelsen i lang tid vært helt tause og nektet å ta i dette med ildtang.

Skal det at KrF fortsatt definerer seg som et kristent parti som skal bygge sin politikk på Bibelen i praksis bety noe, burde det ikke være det minste vanskelig å ta et klart og tydelig standpunkt mot en slik ideologi. En kristen lære og «ideologi» bygget på Bibelen er den absolutte motsats til et slikt tankegods. Her er ikke «alt relativt».

Det er forskjell på mørke og lys, noe er rett og noe er galt. Dette står fast og det at mennesket ikke overholder disse normer – enten det dreier seg om menneskets livsrett eller andre saker – er på ingen måte noe argument for å bare oppheve disse normene.

Å kapitulere i verdisak etter verdisak er å gi sin tilslutning til normløs, antikristelig ideologi. Det skulle være langt unna et kristent parti og kristne politikere å opptre slik, og det er heller ingen grunn til å tro at «folket» blir imponert. Stadig flere som ikke har et kristent verdisyn i det hele tatt ser også det absurde og gjør motstand mot denne ideologien. Det være seg feminister, lesbiske, biologer, foreldre, leger, lærere, ja, sågar transpersoner selv.

Her kunne KrF virkelig hatt en vinnersak som det eneste partiet på Stortinget til å være klar på hva som er et kristent, bibelsk tankegods. Når partiet også her i liten grad skiller seg ut, er det heller ikke noen grunn for «folket» til å stemme på dem i denne saken.

Så har Bollestad vært klar på at også den konservative fløyen skal med. Skal dette være mer enn tomme ord, må det derimot også reflekteres med hvem som sitter i ledelsen. Velges Ida Lindtveit Røse som ny nestleder, har denne gruppen ingen representanter i ledelsen.

Jorunn Lossius Gleditsch har her i alle fall utad vist seg som en helt annen type politiker. Hun har advart kraftig mot å la pragmatikken få råde i verdispørsmål. Da hun flagget sitt kandidatur som ny nestlederkandidat, var hun også klar på å vektlegge kristne verdisaker og KrF som fortsatt et viktig verdiparti.

Da forslaget om et forbud mot konverteringsterapi i 2019 kom på banen, gikk hun tydelig i rette med Trettebergstuen.

Hun har vært den KrF-politikeren som i media kanskje har vært mest framme for også å gi de stemmeløse en stemme. Hun har markert seg med klare standpunkter og friske fraspark både i debatter og på sosiale medier.

Er det noe svært mange av oss savner, så er det nettopp denne typen KrF-profiler. KrF-ere som engasjerer seg i den offentlige debatten med klare og tydelige standpunkter. KrF-ere som er til stede og viser folket at de faktisk finnes. KrF-ere som velger å stå opp som en Daniel i stormen framfor å velge en usynlig og fraværende profil.

De klare forskjeller på disse to kandidater er det heller ikke noe vanskelig å få øye på her.

I kampen mot at KrF skal bli et anonymt og kjedelig «f», framstår Jorunn Lossius Gleditsch som den desidert beste av disse to kandidater.