KrF er forpliktet til å kjempe en kamp de umulig kan vinne

Dagens spalter var 3. mai sterkt preget av KrF og abort. Fra lederplass slås det fast at KrFs nye nestleder Ida Lindtveit Røse driver med dobbeltkommunikasjon. Det kan se ut som om abortsaken er i ferd med å utvikle seg til en verkebyll for KrF. Saken som på mange måter har definert partiet skal nå tones ned får man inntrykk av.

Sett med realpolitiske øyne har jeg en viss forståelse for at man vil kjempe politisk for å beholde dagens abortlov. 12 uker er langt bedre enn 18 uker og 22 uker. I skrivende stund er det få tegn i det politiske landskapet som tyder på at det finnes muligheter for å få reversert den rådende abortloven. Det mest fornuftige er å sette kreftene inn på å hindre ytterligere liberalisering.

Om man gjør dette er det etter mitt syn avgjørende at man samtidig kommuniserer at man ikke på noen måte aksepterer dagens abortlov. Man må være tydelig på at KrF er motstander av abort og aller helst vil reversere dagens abortlov, men at man i lys av det politiske bilde nå i første omgang må kjempe for å hindre en ytterligere utvidelse av abortloven. På sikt må alltid målet for partiet være rettsvern for det ufødte liv.

Kristen lærer traff leserne i BT med innlegg om kroppspress

Partiet kan ikke være bekjent av at man tidvis opptrer som tåkefyrstinner og tåkefyrster i skoddeheimen. Selv om partiets tydelighet ikke vil føre frem til politiske endringer, er kampen etter mitt syn verdt å kjempe. Jo Nesbø synger om Erik Vea som forsøkte å gå et løp han umulig kunne klare. KrF er etter mitt syn forpliktet til å kjempe en kamp de umulig kan vinne.

En historie fra Nils Christians Geelmuydens biografi om Børre Knudsen «En prest og en plage» forteller oss hvorfor kampen er verdt å kjempe. Knudsen har kjørt Geelmuyden til flyplassen i Bardufoss. «Vi sitter i kafeen. Det hender noe underlig. En kvinne banker på Knudsens skulder. Den fremmede stikker en konvolutt til ham og forsvinner i det samme. «En liten takk» står det med skjev skrift utenpå. Knudsen åpner konvolutten, leser kortet og viser meg det, drivende våt i de store øynene. «Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det.»

Kjære KrF. Dere må vite at kampen dere fører har reddet liv og vil redde liv også i fremtiden. Dette er viktigere en mandater og meningsmålinger. Om også KrFs stemme forstummer, hvem skal da forsvare de minste små? Hvem sin røst skal da nå de usikre, de som står midt i det skjebnetunge valget? KrFs abortkamp er en kamp på liv og død, den er verdt å kjempe. Abortkampen er for KrF det de gamle romerne kalte for «casus belli» som betyr grunnlag til å kjempe på, en grunn til å føre krig.

«Mennesker må drives av nød, ellers blir det ikke kristendom», sier Børre Knudsen. KrFs politikk må også drives av nød. Strategier, analyser, kompromisser og hestehandler er en del av politikken men det må ligge en nød i bunn. For KrF har alltid nøden for de stemmeløse vært en drivkraft. Om denne nøden fortrenges av berøringsangst og ønske om å tilpasse seg de rådende åndskrefter mister KrF etter mitt syn mye av sitt eksistensgrunnlag.

Vestens regnbue er ikke alles regnbue

En dag skal man også lønnes for kampen man utkjempet. Jordmødrene i Egypt trosset den mektige Farao, slik må også KrF trosse tidsånden. «Da gjorde Gud vel imot jordmødrene, og folket ble stort og svært tallrikt. Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere».

Jeg vet ikke om Gud vil velsigne KrF med så mange velgere, men KrF kan stole på at han nå som før ser sine trofaste tjenere og at hans velsignelser alltid når oss til slutt.