KrF er fortsatt avhengig av konservativt stemmekveg

KrF har nettopp holdt sitt landsmøte. Det som der ble vedtatt og uttalt av ledende personer som Olaug Bollestad, gav et klart signal om KrFs fremtidige politiske kurs. Det gjelder i abortsaken. Og det gjelder familiepolitikken. Man forlater den bibelske oppfatning av hva som er en familie, og setter merkelappen «familie» på fellesskap mellom homofile som også inkluderer barn.

I abortsaken vil man nå konsentrere seg om tidspunktet for overgangen fra «fri abort» til bruk av nemnd. Det prinsipielle etiske kravet om fosterets rettsvern fra unnfangelsen av, som altså dagens abortlov ser fullstendig bort fra, legger KrF til side. Det betyr at vi står overfor et nytt og sekularisert KrF. Det har vært under utvikling, men nå kommer et grunnleggende skifte.

Redaktørene i avisene Dagen og Klassekampen konstaterte at Bollestads tale til landsmøtet kunne ha vært holdt av en hvilken som helst norsk partileder. En tydelig signal om partiets politisk-ideologiske tilpassing.

Tidligere velgere spør hvorfor de skal stemme på dette nye KrF., mens liberale kristne i Den norske kirke og i deler av frikirkeligheten ser dette som et parti nettopp for dem. For de som betegnes som «kristenkonservative», må jo en stemme på det nye KrF bli et problem. En stemme på partiet blir å støtte en kristelig legitimering av avkristningen.

I en artikkel i Dagen 27.04 tar Bollestad opp det spørsmål som flere enn undertegnede har stilt seg. Ideologi drøfter hun ikke, men hun har avgjort sans for stemmetall og for egnet retorikk. Hun forsikrer at KrF holder fast ved ideen («verdien») om rettsvern for fosteret fra unnfangelsen av. Men det stemmer ikke. Her er retorisk verdiprat uinteressant.

Verdier må nedfelles i praktisk politikk, i realiteter. Her må de bestemme forholdet til lovgivningen. Å avslutte kampen mot abortloven, betyr å akseptere den ukristelige antropologi som den er tuftet på. Hennes retorikk bør konservative velgere lett gjennomskue.

Den nyvalgte nestlederen, Ida Lindtveit Røse, som støtter dagens abortlov(!), prøver å imøtegå kritikken mot det nye KrF ved oppfordringen: «Vi som kjemper for ufødt liv må stå sammen» (Dagen 28.04). Men om man virkelig «kjemper for ufødt liv», godtar man ikke gjeldende abortlov som rett og rettferdig.

Det «vi» som Røse tydeligvis ønsker seg, består av partiets liberale ledelse og elite som utformer politikken, men i tillegg må hun ha med konservativt stemmekveg som egentlig avgir sin stemme mot egen overbevisning.

Oppfordringen fra Røse lyder hul. Dersom samhold var viktig, hvorfor ble den kristenkonservative Jorunn Gleditsch Lossius satt «på gangen»?