KrF i spill - med kurs mot venstre
KrF har siden 2005 manglet evne til å kapre velgere fra andre partier. De mangler også nå evne til å ta vare på egne velgere, noe dagens situasjon rundt sperregrensen viser.
I en kommentarartikkel i Bergens Tidende skriver blant annet Frøy Gudbrandsen «at Hareide kan få med seg partiet nesten hvor som helst, bare han klarer å fortelle hvor han vil».
Jeg er enig i dette utsagnet. Hareide kan få partiets organer dit han vil. Når det gjelder partiets antatte konservative grasrot på Sør- og Vestlandet, hvor 7 av partiets 8 stortingsrepresentanter kommer fra, er makten langt mindre.
KrF er et splittet parti. Skal partiet gå til høyre eller foreta et linjeskifte til venstre? Uansett vil det få smertelige følger. Ingen må, etter min mening, være i tvil om at kursen går mot venstre. En stemme til KrF i 2017 var ikke en garanti om en ny ikke-sosialistisk regjering.
Partiets landsmøte i 2017 traff vedtak mot å gå i regjering sammen med Frp. Dette vedtaket har gyldighet inntil et nytt landsmøte opphever det. Partiet har i sin nye frie posisjon også medvirket at Listhaug måtte forlate regjeringen og til at Olemic Tommesen måtte trekke seg som stortingspresident.
Det har vært en del interessante oppvarmingsrunder før landsstyremøte 28. september. Kjell Magne Bondevik har advart velgerne mot å stemme på Partier de Kristne. Han har også uttalt at han personlig ikke kunne deltatt i en regjering hvor Frp var med under henvisning til den betydelige politiske forskjellen mellom KrF og Frp.
Tidligere KrF-statsråd Einar Steensnæs har åpnet opp for mulig regjeringssamarbeid med Ap. Det som ikke nevnes eller analyseres er den betydelige avstanden mellom KrF og Ap. Det kan i denne sammenheng vises til Aps kritiske syn på private skoler og kritiske holdning til Israel.
Det er nærmest ikke til å tro at Aps nærmeste støttespiller LO på sin siste kongress vedtok full boikott av Israel. Et radikalisert Ap har også på sin agenda monopolisering av offentlige tjenester.
Et linjeskifte til venstre vil også måtte innebære en eller annen form for samarbeid med SV som vil måtte inngå i det parlamentariske grunnlaget for en eventuell Ap ledet regjering.
Jeg er ikke i tvil om at landsstyret i KrF vil ta et skritt til venstre 28. september. Det som kan være usikkert er hvor raskt det vil føre til opphør av Solberg-regjeringen.
KrF har siden 2005 manglet evne til å kapre velgere fra andre partier. De mangler også nå evne til å ta vare på egne velgere, noe dagens situasjon rundt sperregrensen viser. Hareide har uttalt at «Hovedutfordringen er å få nye KrF- velgere, ikke dagens lojalitet blant velgerne».
Jeg tror at et linjeskifte til venstre vil bli en god test både på evnen til å beholde dagens velgere og evnen til å kapre nye velgere. Det hadde vært mer samlende for velgerne å gå inn i Solberg-regjeringen blant annet fordi venstresiden trolig ville fått de fleste posisjonene i et slikt regjeringssamarbeid.
Dette vil ikke skje. Partiet er på vei mot et linjeskifte til venstre. Det vil være både en modig og en dristig beslutning. Intet mindre enn partiets eksistens som riksdekkende parti settes i spill.