KrF og diskrimineringslovgivningen

Norsk diskrimineringslovgivning har kommet i søkelyset etter at kunnskapsminister Jan Tore Sanner slo fast at kristne friskoler bare kan nekte å ansette homofile dersom de skal undervise i kristendom og religion.

KrFs Knut Arild Hareide og Hans Fredrik Grøvan har uttrykt bekymring for hva statsrådens uttalelser innebærer. De mener den er uttrykk for en uventet innsnevring av den lovlige forskjellsbehandlingen, og at de ikke støtter denne utviklingen.

Det er vanskelig å finne en ideologisk retning hos KrF. Den ene dagen mener de en ting, en annen dag noe annet. Det er en mangel på konsistens som gjør partiet svært uforutsigbart.

Den siste tidens uttalelser kan gi inntrykk av at partiet ikke ønsker en streng diskrimineringslovgivning, men de siste års historie viser noe annet.

I 2011 ble en KrF-politiker i Østfold anklaget for å diskriminere et lesbisk par som ønsket å leie en bolig av ham. Da det lesbiske paret gikk til sak mot ham fikk de støtte av Knut Arild Hareide. Til Dagen sa han at KrF hadde vært en pådriver for innstrammingen i husleieloven da partiet satt i regjering.

I 2013 støttet KrF den nye diskrimineringsloven mot seksuell orientering, og sommeren 2017 var det ingen fra KrF som uttrykte bekymring for hva den nye likestillings- og diskrimineringsloven ville innebære. Det eneste KrF var bekymret for, var at kvinnene kunne miste noe av sitt vern når likestillingsloven ble inkludert i den nye likestillings- og diskrimineringsloven.

KrF hevder at statsråd Jan Tore Sanners uttalelser med tanke på Gjennestad videregående skole innebærer en innsnevring i arbeidsgivers rett til lovlig å forskjellsbehandle, og partiets reaksjoner tyder på at de er forbauset. I den anledning er det grunn til noen avklaringer.

For det første sier den nye lovens §1 at loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Med minoriteter menes her også seksuelle minoriteter. Dette formålet er nytt og viser hensikten med lovverket. Innsnevringen forkynnes altså i lovens første paragraf.KrF var ikke negativ til dette.

For det andre ble det i den nye loven presisert at arbeidsgivere kun har anledning til direkte å forskjellsbehandle på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket.

Kristne Friskolers Forbund (KFF) advarte i sitt høringsnotat mot å inkludere dette vilkåret i loven og var bekymret for departementets ønske om å tydeliggjøre at det er særlig snever unntaksadgang til direkte å forskjellsbehandle i arbeidslivet.

Departementets respons i proposisjonen var å presisere at «adgangen til forskjellsbehandling skal tolkes svært restriktivt for ikke å føre til en uthuling av diskrimineringsforbudet».

Sett i lys av lovens innledende bemerkninger om målet om å bedre seksuelle minoriteters stilling, er det vanskelig å bli overrasket over statsrådens klare uttalelser med tanke på Gjennestad videregående skole.

For det tredje inkluderer den nye loven skoleverket. Både undervisning og læremidler skal gjenspeile målet til diskrimineringsloven, noe KFF var svært skeptiske til. Loven legger til grunn at meninger som avviker fra loven, kun skal formidles i religionstimer.

KFF skrev at «den andre utfordringen i høringsnotatet er skillet mellom religionsundervisning og andre fag». I norske skoler er det etter 1. januar for eksempel ikke lov til å fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime.

For kristne privatskoler gjelder dette kravet i andre fag enn religionsfaget. Men selv religionsfaget er ikke fredet ifølge departementet og skriver i proposisjonen:

«Departementet mener et absolutt unntak for religionsundervisning vil bryte med det menneskerettslige utgangspunktet om at det skal foretas reelle avveininger mellom religionsfrihet og diskrimineringsvern. Dette innebærer at det prinsipielt sett ikke kan fastslås at diskrimineringsvernet aldri vil gjelde i forbindelse med religionsundervisning.»

For det fjerde kan vi ikke komme utenom at KrF var så opptatt av å redusere diskriminering av de minoriteter loven beskytter at de også fikk Stortinget med på å inkludere familien i lovens virkeområde, hvilket gjør alle klassisk kristne foreldre til potensielle lovbrytere.

Samlet sett er KrFs uttalelser den siste tiden egnet til å forundre. Partiet nektet å diskutere de ovennevnte problemstillingene da Partiet De Kristne reiste dem.

Ingen bør være forundret over at kristne arbeidsgivere og familier i fremtiden vil møte strengere krav med tanke på hvordan de møter seksuelle minoriteter, og de skal vite at KrF ikke har gjort situasjonen lettere for dem.