KrF på langsom glideflukt mot venstre

Et grunnleggende problem for KrF er manglende evne til å skaffe seg nye velgere. Valgresultatene ved stortingsvalgene i 2009, 2013 og 2017 var henholdsvis 5,5 prosent, 5,6 prosent og 4,2 prosent. Hovedårsaken til stagnasjon og den store tilbakegangen i 2017 er indre strid i partiet om strategiske veivalg.

Deler av partiledelsen vil gjerne samarbeide til venstre, mens partiets grunnfjell på Sør- og Vestlandet ønsker et ikke-sosialistisk samarbeid på riksplan. Det er verd å merke seg at 7 av partiets 8 stortingsrepresentanter kommer fra Agder-fylkene og Vestlandet.

KrFs landsmøte våren 2017 utelukket i realiteten et ikke-sosialistisk regjeringssamarbeid. Landsmøtet traff vedtak om at de ikke kunne sitte i regjering med Frp. Samtidig fremmet partiet et urealistisk ønske om et regjeringssamarbeid mellom Høyre og sentrum.

Dette var en kabal som ikke kunne gå opp, noe jeg tror partiledelsen var fullt klar over. Landsmøtet hadde også en åpning for samarbeid til venstre, det vil si støtte eller delta i en Ap-ledet regjering. KrFs landsmøtevedtak var ikke et maktpolitisk selvmord. Da vedtaket ble truffet lå Ap klart an til å vinne valget.

Vedtaket mot Frp snevrer inn KrFs politiske handlingsrom. Det er ingen tvil om at det er politisk avstand mellom KrF og Frp. Det er heller ingen tvil om at det er politisk avstand mellom Ap og KrF. Jeg kan vise til Aps holdning friskoler, kritiske holdning til Israel og Aps landsmøtevedtak i 2017 om å fjerne K-en KRLE-faget.

Et eventuelt samarbeid med Ap i regjering eller som støtteparti vil også ha SV som en del av sitt parlamentariske grunnlag. På Aps siste landsstyremøte understreket Støre at Aps naturlige samarbeidspartnere er Sp og SV. Han nevnte ikke KrF når han snakket om partiets strategiske veivalg. Dette utelukker selvsagt ikke et sak til sak-samarbeid med KrF.

Vi må ta inn over oss vedtaket til KrF om ikke å samarbeide i regjering med Frp. Når man vurderer KrFs samarbeidsstrategi må vi ta inn over oss at KrF gikk til valg i 2017 med et klart vedtak om ikke å sitte i regjering med Frp.

Dette vedtaket, som gjelder for inneværende stortingsperiode, tror jeg ikke vil bli endret i denne stortingsperioden. Tonen og holdningene i debatten rundt mistillitsforslaget mot Listhaug er en god illustrasjon på det.

Ved valget i 2013 kunne KrF garantere at en stemme til KrF var en garanti for en ikke-sosialistisk regjering. En slik garanti ble ikke gitt foran stortingsvalget i 2017. I perioden 2013-2017 hadde KrF og V en samarbeidsavtale med Solberg-regjeringen. I dag er KrF et frittstående opposisjonsparti.

Denne rollen har KrF forvaltet med styrke den siste tiden. Partiet har medvirket til å kaste Olemic Thommassen som stortingspresident og Listhaug som justis- og beredskapsminister.

KrF med sine dyktige og drevne maktpolitikere har også vunnet en del enkeltsaker under budsjettbehandlingen i fjor høst. I den pågående strategiprosessen aner vi et parti på langsom glideflukt mot venstre.

Uten store enkeltsaker som samler og begeistrer hele partiet er det stor risiko for ytterligere avskalling av det verdikonservative grunnfjellet på Sør- og Vestlandet. Skjer det, kan partiet fort falle under sperregrensen og partiets innflytelse i rikspolitikken bli dramatisk redusert.