Det trengs en ny kurs i næringspolitikken

De siste årene har debatten om norsk skattepolitikk spisset seg markant. Debatten om hva slags skattepolitikk som er fornuftig for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser i Norge, havner i skyggen av de store overskriftene om hvem som flytter hvor.

Siden Støres regjering tok over, har de gjort det mer krevende å være bedriftseier. Ikke bare har omtalen av dem som er med på å bygge arbeidsplasser og lokalsamfunn vært på et lavmål. Dialogen er mangelfull, skattene er økt og prosessene har vært elendige, nye avgifter er innført og viktige virkemidler fjernes.

Det er behov for å styrke det private norske eierskapet

To tredjedeler av alle norske bedrifter er privateide, og flertallet av disse er familieeide. En av tre i privat sektor jobber i en familieeid bedrift. Gjennom generasjoner har de familieeide bedriftene vært en bærebjelke i samfunnet, både lokalt og nasjonalt, med et betydelig bidrag til fellesskapet både med inntekter, verdiskaping, sysselsetting og bidrag til lokalsamfunnet og sivilsamfunnet.

I mange lokalsamfunn er det gjerne en eller noen få hjørnestensbedrifter. I stor grad er disse familieeide, med norske private eiere. Det er behov for å styrke det private norske eierskapet.

Det norske private eierskapet har en rekke fordeler. Familieeide bedrifter og store privateide bedrifter er gjerne en tydeligere del av samfunnet de opererer i, og strekker seg gjerne litt lenger for å ivareta sine ansatte, særlig i krevende tider. Det skal ikke mye fantasi til for å se at eiere fra Fosnavåg føler en større forpliktelse til å ta vare på arbeidsplassene, lokalsamfunnet, sivilsamfunnet i Fosnavåg, enn utenlandske eiere.

Familieeide bedrifter har gjerne et lengre perspektiv på sine beslutninger, da de handler i et generasjonsperspektiv. Dette resulterer i økt verdiskaping og innovasjon. I tillegg er det, i beredskapsøyemed, viktig å sikre at så mye som mulig av den norske sysselsettingen og verdiskapingen er på norske hender.

Som følge av dette mener KrF det er behov for å utarbeide en handlingsplan for styrking av norsk privat eierskap. En slik handlingsplan må særlig legge vekt på å styrke de familieeide bedriftene.

Formuesskatten på arbeidende kapital må fjernes

Den klart største konkurranseulempen for norsk eierskap er formuesskatten på arbeidende kapital. Formuesskatten er en personlig skatt basert på urealiserte verdier i en bedrift. En rekke eiere må ta ut utbytte av sine bedrifter for å finansiere formuesskatten.

Utbyttet utløser igjen utbyttebeskatning, slik at den totale skatteregningen blir vesentlig høyere enn bare formuesskatten alene. Hele denne skatteregningen gjør at norske eiere påfører bedriftene sine større utgifter enn det en utenlandsk eier gjør.

Konsekvensene av dette er at flere norske familier, for å sikre en bærekraftig drift av bedriften, enten selger den til utenlandske aktører eller flytter ut av landet. Velger de å flytte ut av landet for å beholde bedriften i familien, blir de hengt ut i avisene, påtar seg en stor personlig belastning, og blir møtt med en kald skulder fra venstresiden.

Velger de derimot å selge bedriften til et utenlandsk oppkjøpsfond slipper de unna med en notis. Denne politikken og retorikken er med på å svekke det norske eierskapet vesentlig, uten at det tas en reell debatt om hvorvidt det politikken og ikke bedriftseierne det er noe galt med.

Næringslivet etterspør ikke bedre konkurransebetingelser for norsk eierskap enn utenlandske og statlige, de etterspør kun at norsk eierskap har de samme konkurransebetingelsene. For å utligne konkurranseforskjellene mellom privateide, utenlandskeide og statlig eide selskaper må formuesskatten på arbeidende kapital fjernes.

Det statlige eierskapet må reduseres

Staten eier om lag en tredjedel av verdiene på Oslo Børs. Jeg mener makt skal flyttes nedover til eierskapet derfor bør begrenses til et nødvendig og hensiktsmessig minimum.

I tillegg til maktkonsentrasjon, er det en rekke andre utfordringer med statlig eierskap. Staten innehar flere ulike roller, som reguleringer, fastsetting av rammeverk, tildeling av lisens og konsesjoner, og andre roller som setter premisser for næringslivets rammeverk. Med staten på eiersiden i et marked kan det bli frykt for upartiskhet i markedet, og bli mindre attraktivt å etablere seg. Det er også utfordrende at staten i mindre grad enn private eiere kan engasjere seg aktivt i driften av selskapet.

Det er like fullt en rekke eksempler på tilfeller der det er hensiktsmessig med statlig eierskap for å ivareta samfunnsinteresser som ivaretakelse kritisk infrastruktur, begrensning av virkningen av markedssvikt, sikre nasjonale sikkerhetsinteresser, eller ivareta grunnleggende tjenestetilbud til befolkningen. Staten må derfor begrense sitt eierskap til de selskapene der det er en særskilt og god begrunnelse for å eie.

Det er kun et land med enorme olje- og gassinntekter å støtte seg på som kan tillate seg å leve godt med en politikk som gjør at stadig flere av landets selskaper blir utenlandsk eiet enten ved at eierne flytter ut av landet eller selger bedriftene til utenlandske aktører. Det haster med en ny kurs i næringspolitikken som legger til rette for lokal verdiskaping i hele landet.