KrF-politiker: Ja til kjernekraft

8. desember 1953 gikk USAs president, Dwight Eisenhower, på talerstolen i FNs generalforsamling i New York. I en dyster tid som var preget av Korea-krigen og frykt for atomkrig, hadde han et budskap om håp. Den tidligere generalen åpnet talen med å legge ut om hvordan verden nå hadde nok kjernefysiske sprengladninger til å ødelegge seg selv, og at USA ikke lenger var det eneste landet som hadde atomvåpen. Ingen militær investering kunne nå fjerne trusselen mot nasjoner og byer.

Etter denne mørke åpningen fortsatte Eisenhower med at muligheten for utslettelse ikke er slutten på den kjernefysiske historien. «Mitt land har til hensikt å hjelpe oss ut av det mørke skrekkammeret og inn i lyset.»

For å frigjøre seg fra trusselen fra kjernevåpen, måtte drømmen om universell velstand realiseres. Dette ville kreve overflod av rimelig energi. Eisenhower ville mobilisere eksperter slik at kjernekraft kunne tilpasses behov fra landbruk, sykehus og andre fredelige formål. Spesielt skulle fokus være i områder som var sulteforet på energi. Kjernefysikken skulle tjene menneskenes behov i stedet for å fylle dem med frykt.

USA, avsluttet han, lover å ta i bruk hele sitt hjerte og all sin tankekraft for å finne en vei der menneskehetens mirakuløse oppfinnsomhet ikke skal forårsake død, men være viet til livet. Det ble stille i noen sekunder, så reiste medlemmer fra alle verdens nasjoner seg og applauderte unisont talen i ti minutter.

Obninsk-verket i Sovjetunionen var verdens første kjernekraftverket til å koble seg på kraftnettet i 1954. Calder Hall i England startet i 1956, Fort Belvoir i USA i 1957. I 1965 produserte kjernekraftverk 25 TWh med strøm, i 1980 700 TWh. Til sammenligning produserer Norge ca. 150 TWh i året nå. Strømproduksjon fra kjernekraft fortsatte å vokse kraftig fram til slutten av 80-tallet, men flatet etter hvert ut og har ligget omkring 2.600 TWh i året siden år 2000. Hvorfor fortsatte ikke veksten slik Eisenhower så for seg?

Det er flere årsaker til dette. På 60-tallet vokste motstanden mot atomvåpen og spesielt prøvesprengninger. Denne motstanden smittet over til motstand også mot atomkraftverk. Greenpeace, Sierra Club og andre amerikanske miljøvernorganisasjoner gjorde kamp mot kjernekraft til en hovedsak på 1970-tallet, europeiske organisasjoner fulgte etter. Sentralt i argumentasjonen var at kjernekraft var mye verre for miljøet enn fossil energi.

Katastrofefilmen Kinasyndromet, med Jane Fonda i hovedrollen, kom i 1979. Et kjent sitat fra filmen var at en ulykke på et kjernekraftverk kunne gjøre et område på størrelse med Pennsylvania ubeboelig. 12 dager etter premieren var det en ulykke på et kjernekraftverk i nettopp Pennsylvania.

KrF vil at Norge satser på kjernekraft

Oppfatningen av at kjernekraft er spesielt farlig og miljøødeleggende er imidlertid ikke i samsvar med fakta. Totalt sett har kjernekraftulykker i hele sin historie vært direkte årsak til at litt mer enn 100 mennesker har mistet livet, mange av dem i Tsjernobyl i 1986.

I sin analyse av Tsjernobyl beregnet WHO videre at 4.000 mennesker kunne komme til å dø fordi de hadde fått strålingsdoser høyere enn normal bakgrunnsstråling. Det har imidlertid vært vanskelig å underbygge dette anslaget med statistikk fra Ukraina. Bortsett fra økt hyppighet av kreft i skjoldbruskkjertelen i deler av Ukraina og Hviterussland, har man slitt med å dokumentere langtidsvirkninger som følge av ulykken. Kreft i skjoldbruskkjertelen er heldigvis forholdsvis lett å behandle og har svært gode prognoser.

Gjennom mediedekning, filmer og tv-serier om Tsjernobyl sitter mange derfor med et inntrykk av at denne ulykken var mye verre enn den faktisk var.

For all del, Tsjernobyl-ulykken var en meget alvorlig ulykke med store økonomiske og menneskelige konsekvenser. Men det endrer ikke det faktum at kjernekraft er en av de aller tryggeste energikildene vi har.

Energiproduksjon, som annen menneskelig aktivitet, medfører dessverre ulykker og tap av menneskeliv. F.eks. dør ca. 4 millioner mennesker av luftforurensing fra kullkraft og vedfyring – hvert år! Og Banqiao-demningen som kollapset i 1975 tok livet av ca. 200.000 kinesere. Men Banqiao-ulykken gjør ikke at vi sier nei til vannkraft, og likeledes bør ikke Tsjernobyl-ulykken medføre at vi sier nei til kjernekraft.

Vil åpne for kjernekraft i Norge

Miljøpåvirkningen av kjernekraft er også svært lav. Mens solkraft og vindkraft krever enormt med materialer (og dermed gruvedrift) og svære landområder, så tar kjernekraftverk veldig lite plass. Kjernekraft slipper heller ikke ut avfall til jord eller luft. Brukte reaktorstaver lagres på verkets område inntil de kan deponeres forsvarlig dypt under bakken.

Mye av frykten for kjernekraftverk beror på at et kjernekraftverk som kommer ut av kontroll blir til en slags atombombe. Men uranen i et kjernekraftverk er ikke anriket nok til å eksplodere som en bombe. Eksplosjonen i Tsjernobyls reaktor 4 var ikke en kjernefysisk eksplosjon, men forårsaket av vanndamp og hydrogen under høyt trykk. Dette skyldtes igjen at operatørene hadde satt i gang et skjødesløst eksperiment som ledet til overoppheting. Både prosedyrer og design har selvsagt tatt lærdom av det som skjedde, slik at det ikke skal gjenta seg.

I dag er det 415 reaktorer i drift i verden. 61 er under konstruksjon og 91 er planlagt. Det er velkjent at Kina bygger mange nye kjernekraftverk. Andre land som bygger disse er Argentina, Bangladesh, Egypt, India, Tyrkia og mange flere. Og Japan starter opp igjen stengte kjernekraftverk til tross for hendelsen der en tsunami traff Fukushima-verket.

Et land som virkelig har lyktes med kjernekraft er Sør-Korea. Landet har 26 kraftverk i drift, byggetiden er typisk 5–10 år. Sør-Korea har gjenbrukt samme design for mange kraftverk og har dermed hatt en god læringskurve.

Kjernekraft leverer ca. 10 prosent av verdens strømproduksjon. En mangedobling av kapasiteten i løpet av en 20-års periode er ikke umulig, og det vil være helt nødvendig for en rask og miljøvennlig dekarbonisering av strømproduksjonen. Her bør Norge være med!

Tyskland stenger ned tre av sine atomkraftverk

Vi bør også ha et mål om å bidra til Eisenhowers visjon; bringe energi til de områdene som i dag er sulteforet på dette. Rikelig tilgang på stabil energi er en sentral forutsetning for fred, utvikling og velstand.

Erfaring viser at rike samfunn stabiliserer folketallet og effektiviserer landbruket, slik at mer mat produseres på mindre areal. Og de er mye bedre på vern av natur og miljø, inkl. avfallshåndtering. (De som har nok med å overleve kan forståelig nok ikke bry seg stort om miljøet.)

Dersom vi er genuint opptatt av en bedre fremtid for alle – og for naturen – så kommer vi ikke utenom en kraftig vekst i verdens kjernekraftproduksjon. Stadig flere innser dette.

Spørsmålet for oss i Norge er om vi skal være med eller bli stående igjen på stasjonen.