KrFs bondevikske fangenskap
Noen av oss har stemt KrF i alle år. Men når sant skal sies, nå sliter vi.
Tross færre bønder – og uavhengig av regjeringsdeltakelse eller ei – treffer Trygve Slagsvold Vedum markedet og sørger for at Sp stadig ligger høyt på meningsmålingene. Mens Skei Grande sørger for det motsatte hva gjelder V. Tross miljøsaken.
Kjell Magne Bondevik ble KrF-leder i 1983. Og KrF-fremtiden var lys. Så kom Carl I. Hagen. Han var dyktigere, og påførte Bondevik nederlag. Bondevik tok over et vel etablert parti – stiftet i 1933. Mens Hagen måtte bygge nytt fra grunnen av. Etter hvert ble Frp større enn KrF. Og det oppstod personlige motsetninger. Derav demagogien «avstanden til Frp er for stor».
Annonse
Eller som Knut Arild Hareide sier: Høyrepopulismen er i grunnleggende strid med KrFs verdier. Han sikter neppe til nylig avgått samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Som omtales som den mest handlekraftige samferdselsminister i Norge siden forrige århundres legendariske Kjell Opseth.
Sikter han til Sylvi Listhaug? På en rett linje med sinnelagsetikk og konsekvensetikk som ytterpunkter, tenderer Hareide i retning av førstnevnte og Listhaug i retning av sistnevnte. Men den kristne etikken rommer som kjent begge disse ytterpunkter. Med hvilken rett kan da den ene dømme den andre?
Det var Bondevik som innførte at et ikke-sosialistisk valgresultat ikke nødvendigvis gav en ikke-sosialistisk regjering. Man kan si at Bondevik ikke respekterte velgernes dom og det faktum at en del (mange) velgere – tross de bondevikske advarsler – likevel hadde stemt på Frp.
Jeg har sett enheter og tilbydere i ulike markeder gå til grunne. Det er noen fellestrekk der. Upresis (virkelighetsfjern) markedsanalyse er ett av dem. Et annet er interne sub-kulturer der man stikker hodet i sanden. Inntil det er for sent. Når det er for sent, kommer gjerne tiltakene. Som kan gjøre vondt verre.
Tillitsvalgte og landsstyremedlemmer i KrF nedlegger mange frivillighetstimer for å fremme KrF-sakene. Paradoksalt nok stiller de samtidig trofast opp til støtte for den ene partilederen etter den andre som ikke leverer annet enn stadig dårligere valgresultater. Og dermed lite gjennomslag for de nevnte KrF-sakene.
Etter Bondevik kom Valgerd Svarstad Haugland, som endte opp med et dårlig valgresultat i 2003. Før hun måtte trekke seg. Deretter led Dagfinn Høybråten samme skjebne. Før Hareide for noen uker siden falt for eget grep.
Hareide ble partileder i 2011. I hans tid har partiet gått fra å være landsdekkende til nærmest å bli et regionalt parti. Antall KrF-medlemmer i Oslo: Knapt tusen. Politisk konkursbo. Med målinger som bærer bud om en stortingsgruppe som går mot null.
Bondevik benekter sin rolle i Hareides kuppforsøk. Men de møttes på Bondeviks Oslosenter. Og det er det bondevikske KrF som nå er i krise.
Annonse
Æresmedlem Einar Steensnæs, fylkesmann Svarstad Haugland og generalsekretær Hilde F. Johnson stammer alle fra den bondevikske parti-krets. Og de er alle tre kritisert for deres aktive rolle i nevnte kuppforsøk.
Hva gjelder Johnson, fikk hun av Bondevik i mange år det ene utenriksoppdraget etter det andre. Som minister og endog spesialutsending for FN. Men hun ble generalsekretær i KrF. Med dette har KrF fått en politiker. I en administrativ stilling.
En kvist skal skyte frem fra Isais stubb. Jes 11:1. Den som skal overta etter Hareide, står foran en stor ryddejobb. Som gjerne blir undervurdert av de involverte.
Om eksempelvis femti tillitsvalgte nå trekker seg, hva så? Skal KrF igjen få innflytelse, må det ha en kvart million stemmer neste valg. Minst. Hva disse femti måtte finne på, er rimelig uinteressant. Det er naturlig og nødvendig å legge til rette for en viss utskiftning av mannskap ved krisehåndtering som dette.
Skal KrF bli stort, må det kvitte seg med sitt bondevikske fangenskap. Og legge mer vekt på den kristne etikkens – og velgernes – konsekvensetikk. Slik at de aller svakeste kan få den aller beste hjelpen.
Kjell Ingolf Ropstad? Hans Olav Syversen? Vil minst en av dem treffe markedet? Det er ikke sikkert. Ledersøk i en organisasjon med 26.000 medlemmer og 122.797 velgere i 2017 – kun basert på sentrale aktører i en organisasjon i krise – er for snevert. Hvilket kan straffe seg i 2021-valget.
