KrFs nye ledelse

Det er neppe nødvendig å bruke mye spalteplass på å forklare hvor utfordrende situasjonen er for Kristelig Folkeparti etter valgresultatet og Kjell Ingolf Ropstads forestående avgang som partileder. Denne uken skal både sentralstyret og så landsstyret møtes for å drøfte veien videre.

Det er slett ikke sånn at KrFs skjebne er forseglet, og det er ikke store velgervandringer som skal til før man havner på oppsiden av sperregrensen. Men det gjør nok inntrykk i organisasjonen at selv ikke den sterke mobiliseringen inn mot kirkelige miljø var nok for å komme over fire prosent.

Grunnleggende sett vil antakelig prosessene i partiet i stor grad gå sin gang slik de hadde gjort det også om partiet hadde fått 4,1 eller 4,2 prosent. Det er uansett tvingende nødvendig for partiet å sikre bredere oppslutning.

Og gitt KrFs politiske egenart vil disse samtalene måtte handle om hvilke verdisaker man vil bruke mest krefter på, og hvordan man vil profilere disse. I den forbindelse må man også vurdere hvilke velgergrupper man vil rette seg mot.

Et parti med «Kristelig» i navnet vil naturlig nok se til de delene av befolkningen som har en eller annen kristelig tilknytning. Men hvem er det? Tre fjerdedeler av befolkningen er medlem i et kristent trossamfunn. De fleste av disse kommer ikke til å stemme KrF.

Og mens den klart største kirkelige aktøren er Den norske kirke, har KrF tradisjonelt hatt en stor andel av sine velgere på bedehus og i frikirker.

Derfor er det nødvendig å tenke gjennom ikke bare hvilke trender som rører seg i tiden, men også hvor man mener å se potensial for politisk oppslutning.

Uansett hvilken leder Kristelig Folkeparti nå velger, vil vedkommende ikke appellere like sterkt til alle som går til kirke eller ser på seg selv som kristne. Dermed er det heller ikke uten videre sånn at Den norske kirkes teologiske retning skal være styrende for KrFs politikk der teologi og politikk møtes.

På den annen side er det politisk umulig for KrF å ikke forholde seg til utviklingen som finner sted både i Den norske kirke og i flere frikirkesamfunn.

Videre blir det neppe mulig å komme unna abortsaken. Kjell Ingolf Ropstad hadde det ikke lett da han skulle stå i partilederdebattene og melde at han egentlig ikke kunne gjøre rede for KrFs eget primærstandpunkt. Er man for eller imot selvbestemt abort frem til uke 12?

Denne saken har vært særlig definerende for KrF i mange år. Og sånn vil det nok fortsatt være. Men en ny generasjon KrF-ere vil antakelig tenke annerledes om hvordan man skal kanalisere de politiske kreftene for å bidra til at flest mulig ufødte barn blir reddet.

Denne saken har kraft i seg til å både synliggjøre og forsterke indre spenninger. Det har også konfliktlinjen mellom såkalte røde og blå KrF-ere, selv om den har vært mindre fremtredende den siste tiden. Nå kan det godt hende at dette blir aktualisert på nytt.

Det ble blant annet eksemplifisert i Politisk kvarter på NRK P2 mandag morgen, i samtale mellom tidligere KrF-rådgiver og Vårt Land-redaktør Åshild Mathisen og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Bondevik tonet ned Mathisens analyse av at man nå kan få en ny veivalgsprosess.

Man kan tenke at et slikt scenario er særlig aktuelt hvis partiet velger Dag-Inge Ulstein, siden han var på Knut Arild Hareides side i veivalgsprosessen. På den annen side kan det godt tenkes at denne maktbalansen også oppleves å være i spill dersom Bollestad blir valgt, i og med at valget gikk som det gikk.

Et praktisk spørsmål er hvorvidt landsmøtet bare skal velge ny leder, eller om man også vil velge nye nestledere. Politisk sett er det gode grunner for å velge det siste, siden ledertrioer i politiske partier er sammensatt for å balansere en rekke ulike hensyn opp mot hverandre.

Hvis Olaug Bollestad blir partileder, trenger partiet en ny nestleder. Hvis Dag-Inge Ulstein blir den foretrukne, blir det opp til den videre prosessen om partiet skal beholde dagens to nestledere eller erstatte begge eller en av dem.

Sannsynligvis er det noen av disse praktiske spørsmålene vi får svar på først, så vil de politiske avklaringene komme mer etter hvert. Begge deler vil få stor betydning for arbeidet med gjenoppbyggingen av Kristelig Folkeparti.