Debatt
KrfUs abortforslag – en etisk og pedagogisk utfordring
I en kronikk i Dagen 7. september d.å. redegjør KrfU-leder Hadle Rasmus Bjuland for hva endringen i hans abortsyn innebærer. Målsettingen skal være å « … forandre samfunnet til det bedre om vi er tydelige på hva vi er for og hva vi er mot» i abortsaken. Denne målsettingen er det ikke mange som kan være imot, men hva er da løsningen?
Forfatteren ønsker at vi skal være tydelige på «at menneskets ukrenkelige verdi starter ved unnfangelsen», men likevel akseptere dagens Lov om selvbestemt abort, om enn bare som en nødløsning. Ble det klarere? Hva er egentlig KrFU-lederen for og hva er han imot?
Fosteret har altså en ukrenkelig verdi og følgelig krav på rettsvern fra konsepsjonen av, men skal likevel kunne fjernes kun ut fra kvinnens eget frie valg fram til utgangen av 12. svangerskapsuke, uten noen form for objektivt rettsvern. Hva er det da partiet ønsker å forklare sine velgere om eget standpunkt i abortsaken? Kan et parti være litt for, men mest imot i en så følsom sak og oppnå troverdighet?
Bjuland har ikke forsøkt å begrunne hvorfor han vil stå fast på utgangen av 12 svangerskapsuke og hvorfor han ikke vil utvide tidsrammen for selvbestemt abort. Da grensen for selvbestemt abort i 1978 ble satt ved 12 uker, var et av kriteriene, og kanskje det viktigste, at mor ikke kjente liv på dette tidspunktet. Det ble også argumentert med at fosteret jo bare var en celleklump og ikke kjente smerter.
Argumentasjonen kom bl.a. fra lege og senere statsminister Gro Harlem Brundtland. Men allerede i 1978 visste alle leger at dette ikke var sant. I dag vet vi enda mer. Allerede i 7.–8. svangerskapsuke er alle fosterets organer dannet. Hjertet slår, nevralrøret er lukket, og hver en finger og tå kan telles. Senere skjer det kun vekst og modning av dannede organer.
Allerede i 7.–8. svangerskapsuke er alle fosterets organer dannet. Hjertet slår, nevralrøret er lukket, og hver en finger og tå kan telles.
Poenget er at den gangen ble biologisk utvikling brukt som argument for 12 ukers grensen. I dag er det åpenbart for alle at det ikke finnes noen biologisk argumentasjon bortsett fra økende størrelse og bruk av metode, for å avgrense provosert abort til et tidlig tidspunkt i svangerskapet.
For sykehusenes helsepersonell er selvfølgelig tidspunktet av stor betydning. Inntil svangerskapets 12. uke blir den gravide sendt hjem fra sykehuset med en abortpille for å gjennomføre aborten hjemme hos seg selv, ofte i ensomhet med smerter og ubehag og den fysiske og psykiske påkjenningen som en abort alltid er. Men helsepersonell slipper i de aller fleste tilfeller å bli direkte involvert på dette tidspunktet.
Abort i svangerskapets siste del er langt mer traumatisk både for mor og for eksekutørene. Av hensyn til disse har man i Norge fra 2017 innført en metode for avliving av fosteret i mors mage før aborten igangsettes, dette for å unngå at fosteret skal bli født levende. Det vil bli en for stor påkjenning for de involverte, og flere jordmødre og leger vil reservere seg.
Med bakgrunn i dette faktagrunnlaget har tidspunktet for abortinngrepet noe mindre betydning for fosteret, men selvfølgelig stor betydning for mor og involvert helsepersonell. Det som har betydning, er at abortinngrepet gjøres legalt.
Noen av oss har gjennom et langt liv brukt svært mye krefter i motstanden mot Lov om selvbestemt abort og argumentasjon for fosterets rettsvern, for min egen del fra den tidligste studietid i Bergen på 1960-tallet. Det er en innsats som i flere tilfeller har kostet dyrt i form av konflikter og motstand fra myndigheter og kolleger.
Særlig var klimaet hardt i 1978 da loven ble vedtatt i Stortinget med én stemmes overvekt og i forbindelse med allmennlegers reservasjonsrett. Allerede på dette tidspunktet spådde jeg at dersom loven ble vedtatt, ville det representere en etisk utforbakke for utvidede abortgrenser og flere indikasjoner med tap av menneskeverd.
WHO og New Zealand er nå ved veis ende på den utforbakken med anbefaling av selvbestemt abort fram til terminen ved 40 uker. KrF har i denne og flere andre saker vært et ankerfeste og en støtte for mange av oss som har jobbet for menneskeverd i lys av Guds ord. Det kan vi altså risikere at går mot veis ende?