Krigens brutalitet diskriminerer ikke

Vladimir Putin rystet en hel verden da han lanserte den største militære offensiven på europeisk jord siden andre verdenskrig. I kjølvannet av angrepet oppstår en humanitær krise som mangler sidestykke i moderne europeisk kontekst.

Det gjør inntrykk når FN melder at mer enn 1,5 millioner ukrainere har flyktet fra sitt hjemland. Angrepet utgjør et folkerettslig overgrep mot det ukrainske folk – en uprovosert maktovertakelse av en verdensleder som har gjort seg mer og mer lik en diktator ettersom årene har gått.

Dette har selvsagt preget oss nordmenn. Blå og gule farger vaier fra flaggstenger, lyser opp offentlige bygg og pryder profilbilder på Facebook. Det lanseres støtteaksjoner og bønneaksjoner. Hus og hjem skal åpnes for krigens ofre!

Denne holdningen ble nylig uttrykt av Vebjørn Selbekk i lederartikkelen «Velkommen til Norge, ukrainske flyktninger» (publisert på dagen.no 3. mars 2022). Der skrev han at å hjelpe ukrainerne er «vår plikt.» Dette er jeg selvsagt enig i, men lederen gir likevel en litt dårlig ettersmak i munnen. Grunnen til det er den evigvarende borgerkrigen i Syria.

Velkommen til Norge, ukrainske flyktninger

Borgerkrigen i Syria begynte i 2011 og har lagt landet i ruiner. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) melder at krigen har skapt 6,6 millioner flyktninger. Det er ingen hemmelighet at Putin og Russland er tungt involvert i konflikten på despoten Bashar al-Assads side.

Regimet har latt det regne klasebomber over rettferdige og urettferdige, og påført den sivile syriske befolkningen ufattelige lidelser. Borgerkrigen har derfor paralleller til den aktuelle konflikten mellom Russland og Ukraina.

I 2015 opplevde Europa en flyktningkrise. Flokker av syrere tok seg over landegrensene på jakt etter et bedre og tryggere liv. Mange åpnet opp hjemmene sine, mens andre tok til orde for å heller sende dem hjem igjen og hjelpe dem der de var. Flere var skeptiske til disse fremmede – og deres annerledes kultur og levemåte.

Selbekk belyser i den nevnte lederartikkelen at de problemene med migrasjon fra fattige områder som diskuteres er «menneskesmugling, ankerbarn og angivelig misbruk både av asylretten og av sjenerøse velferdsordninger […]».

Norges Kristne Råd oppfordrer til å ta imot ukrainske flyktninger

Videre i innlegget står det imidlertid at «ingen ting av dette er aktuelt når det gjelder flyktningstrømmen fra Ukraina».

Verdensbanken har rangert Norge på 5. plass i verden når det gjelder bruttonasjonalprodukt per innbygger. Til sammenligning ligger Ukraina på 139. plass. Gjett hvor Syria ligger? Svaret er 158. plass.

Argumentet om utnytting av velferdsordninger kan dermed også benyttes overfor ukrainerne. Landet er ikke akkurat veldig velstående. Jeg har også til gode å høre ytringer om at vi må hjelpe ukrainerne der de er. Det skulle tatt seg ut å tilbakeføre dem til Kiev eller Lviv med en pose mat, og ett klapp på skulderen, mens Putin er i full gang med å «demilitarisere» og «denazifisere» nasjonen.

Søkende flyktninger fra Midtøsten med onde hensikter?

Selbekk begrunner sin åpne holdning til flyktningspørsmålet med at ukrainerne er fra «vårt eget nærområde og vår egen kulturkrets». For meg fremstår dette som et forsøk på å sette flyktninger i bås.

Ukrainerne er likere nordmenn, mens syrerne er «annerledes». Ukrainerne er kristne, syrerne er muslimer. Ukrainerne er lysere i huden, syrerne er mørkere. Ukrainerne er mer vestlige i levemåten sin, syrerne er fra Midtøsten.

Men for femåringen som får barndomshjemmet sitt sprengt i fillebiter er det ingen forskjell. Barnet er like redd og traumatisert om han eller hun bor i Aleppo eller i Kharkiv. Krigens brutalitet diskriminerer ikke.

Så la oss stå sammen for Ukraina. La oss åpne våre hjem og ønske dem velkommen. Men la oss heller ikke glemme de forsømte og glemte – de ødelagte liv fra Syria og alle andre konfliktsoner i verden.