Krigsforbrytelser, folkeretten og forhandlinger med Russland

PDK og partileder Erik Selle driver stadig med dobbeltkommunikasjon når det gjelder Nato og når det gjelder Russlands aggresjon mot Ukraina. Det er vanskelig å ha oversikt over hvilken «versjon» som til enhver tid gjelder.

Selle sier han fordømmer Russlands aggresjon, men har tidligere kritisert henvisninger til folkeretten, og hevdet at «vi ynder å bruke begrepet 'brudd på folkeretten'» når det gjelder Russlands handlinger i Ukraina.

Selle hevder at PDK «står støtt i Nato», mens hans tillitsvalgte tar til orde for utmeldelse av Nato.

Etter invasjonen uttalte Selle at Russland alene er ansvarlig for aggresjonen mot Ukraina, men noen dager før hevdet han det motsatte: «Hadde ikke Nato og USA rotet seg så sterkt inn i Ukrainas politiske selvstendighet, ville nok ikke Russland brydd seg med å verken annektere Krim for å sikre Sevastopol, eller Ukraina i sin helhet.»

Selle skriver at han har advart mot krig, men han har gjort sitt beste for å underminere ukrainsk suverenitet. Samtlige ukrainske regioner stemte med overveldende flertall for Ukrainas uavhengighet i 1991. Selle syntes likevel det var greit mens det sto 150.000 russiske soldater ved Ukrainas grenser i februar, å gjenta Putin-regimets narrativ om at Ukraina er «dypt splittet», man får inntrykk av at landet nærmest var i ferd med å gå i oppløsning.

I Dagen 17. oktober viser Selle til at han i en podkast 23. september kritiserte Borchgrevink i Helsingforskomiteen for å gjøre professor Glenn Diesen ansvarlig for krigsforbrytelser fordi de to «har en uenighet om opphavet til og situasjonen rundt krigen i Ukraina».

Saken har en annen side i tillegg til dette, som Selle ikke nevner. Ved regelmessig å skrive for statskontrollerte medier som kun publiserer meninger som passer med ideologi og politisk retning i Russland, må Diesen kunne forstå at han fyller en rolle for russiske myndigheter, og dermed trer ut av rollen som forsker og inn i rollen som propagandist.

Jeg er enig med Borchgrevinks argument om at når man har gjort seg til et propagandaredskap for en part som begår omfattende krigsforbrytelser, så er det et nærliggende spørsmål om man ikke moralsk sett også har et medansvar.

Selle mener at jeg tillegger ham holdninger han ikke har, dvs. kritisere oppmerksomhet omkring russiske krigsforbrytelser.

Når Selle i den nevnte podkasten kritiserer Borchgrevink for å bruke «store, svulstige ord om krigsforbrytelser», synes jeg det er interessant at begrunnelsen som følger umiddelbart etter denne påstanden er «som skaper masse frykt og assosiasjoner i mennesker». Når det er sagt, tar jeg selvkritikk på at konteksten omkring sitatet kunne ha kommet bedre fram i min beskrivelse, og at uttalelsen derfor burde ha vært nyansert – og det beklager jeg.

Glenn Diesen og PDKs fornektelse av Vladimir Putins neo-imperialistiske prosjekt

Så går Selle videre og viser til at «selv Henry Kissinger har det samme syn på denne situasjonen som PDK». Da får vi håpe at PDK «har samme syn» som Kissinger når han uttalte til Wall Street Journal 12. august at «terningen er nå kastet. Etter måten Russland har oppført seg i Ukraina, anser jeg nå at Ukraina, på en eller annen måte, formelt eller ikke, må behandles som medlem av Nato når dette er over».

Selle kritiserer samtidig Ukraina fordi man ikke vil forhandle med Russland. Hva det skal forhandles om, er uklart – formodentlig hvor mye land Ukraina skal avstå til Russland, slik Selle tidligere har insinuert?

Da Ukraina oppga sine atomvåpen i 1996, garanterte Russland for Ukrainas territorielle suverenitet. Siden har Russland brutt så å si samtlige avtaler inngått om Ukraina, og i tillegg gjennomført en uprovosert invasjon. Det ville være uetisk av Vesten å tvinge Ukraina til forhandlingsbordet, for nok en gang å skulle «stole på Russland», med mindre dette er noe Ukraina selv ønsker.

Vil PDK og Erik Selle anerkjenne Russlands annektering?

Vi vet fra vår egen historie da Kong Haakon sa nei til forhandlinger med tyskerne på Elverum i aprildagene 1940, at det finnes tidspunkt hvor det er moralsk riktig å si nei til forhandlinger, selv om det vil koste menneskeliv. Men Selle blir tilsynelatende aldri lei av å selge ideen om at man i realpolitikkens navn må gjøre mer og mer innrømmelser overfor Russland – og at dette angivelig vil skape fred.

Erfaringen så langt viser imidlertid at ettergivenhet overfor Putins regime (ref. Abkhasia, Sør-Ossetia, Transdniestr, Krim osv.) ikke har vært noe annet enn en invitasjon til mer aggresjon.

Vi kan trekke en parallell til vår egen situasjon. Ville Selle ut fra sitt «realpolitiske» ståsted ha vært rede til å forhandle bort Øst-Finnmark dersom det kunne «redde liv» og «føre til fred», og vi var i en lignende situasjon som det ukrainerne befinner seg i, dvs. at Russland har okkupert deler av ens territorium? Den Moskva-vennlige biskopen i Murmansk har allerede slått fast at Sør-Varanger er russisk-ortodoks område.