Krigspsykose: Søreides oppfordring oppleves som en sterk trussel

Ine Eriksen Søreide tar i avisen Dagen (8.4.) til orde for å styrke vårt forsvar ettersom Russland nå utgjør en betydelig større trussel. Overskriften på hennes tekst er: «Det kommer ingen dyp fred, derfor må Forsvaret styrkes».

Ja, det er naturlig å ville forsvare seg. Det gjelder for alle mennesker, – også for russere. Det er derfor viktig å arbeide for en verden der alle parter kan føle seg trygge, – også russere.

Det kommer ingen ny dyp fred, derfor må Forsvaret styrkes

Det skal jo ikke mye fantasi til for å forstå at den sterke opprustningen Søreide tar til orde for, oppleves av motparten som en sterk trussel. Og det var nettopp på grunn av dette trusselbildet at Russland etter eget utsagn så seg tvunget til å invadere Ukraina.

Det var ikke snakk om en fullskala invasjon, slik det presenteres i vestlige medier, men om en begrenset operasjon mot ledelsen i Kiev som man mente eksisterte som et resultat av et kupp mot en folkevalgt leder.

Et ønske om å invadere hele landet hadde krevd fem ganger så store styrker. Dersom russerne virkelig hadde ønsket full invasjon, ville man selvsagt gått til det skrittet rett etter 2014, før Vesten fikk rustet opp Ukraina. Men bruddet på forliket i Minsk medførte at Russland opplevde ikke lenger å ha noe valg. Merkel har da også sagt rett ut at Minsk-avtalen ikke var alvorlig ment.

Lik det eller ei, men stormaktene har sine interessesfærer. Noen av oss husker fremdeles hvordan USA reagerte under Cuba-krisen. Men dyktige statsmenn klarte den gang å forhindre atomkrig. Atombomben presset dem til å bli enige.

Men Søreide og hennes like forstår visst ikke at også nå burde vi alle være redde. Riktignok opplever hun Putin som redd. Men jeg tror ikke hun begriper hvorfor han er det.

Hun skriver: «Våre verdier, vårt levesett og vår styringsform er Putins største frykt. Det er en ideologisk konflikt mellom oss og Russland – mellom demokratiske land og autoritære regimer».

Jeg vil si at dette er en talemåte fra folk som ønsker konflikt. For det Putin frykter er selvfølgelig å få NATOs raketter i sin egen bakgård. Og når det gjelder «våre verdier» – hva siktes det egentlig til da?

I et postmoderne Vesten har vi knapt noen felles verdier utover ønsket om å ikke ha noen felles verdier. Når det gjelder vårt «levesett», tenker man da på en hedonistisk livsstil som ødelegger individer, familier og også naturen?

Og «styringsform» – kanskje Søreide sikter til en form bestående av teknologisk determinisme, effektivitet og ønsket om profitt; – til forveksling ganske likt det som er tilfellet også i Russland, – og i verden for øvrig. Russland ville etter eget utsagn beskytte det russisktalende flertallet på Krim og sør i Ukraina.

Og de uttrykte ett ønske før deres invasjon: Ukraina må ikke bli medlem i NATO. Dette kravet ble akseptert av Ukraina gjennom forhandlinger like etter invasjonen. Men Ukraina fikk ingen støtte fra Vesten på dette.

Fra russisk side kan det virke som om USA ønsket å svekke den kraftfulle relasjonen mellom Russland og Tyskland, og at man nå ønsker å tappe russere for blod, samt et regimeskifte så man kan fokusere helt og fullt på den egentlige fienden: Kina. Konflikten i Ukraina har svært mange aspekter, og jeg skal ikke påberope meg noen endelig fasit.

Det er meget mulig at Vesten har en noe bedre styringsform enn Russland. Men russere flest har nå en gang valgt denne styringsformen. Det viser valgoppslutningen. Selv blant russere i Norge, hvor man må anta at det befinner seg relativt mange dissidenter, fikk Putin flertall i valget.

Søreide har helt rett i at verden har blitt farligere. Og hun avslutter sin tekst med å peke på at i overskuelig framtid må sikkerhet prioriteres. Men med den krigspsykosen Vesten og Russland nå har kommet inn i, så er det klart at den gjensidige opprustningen representerer det motsatte av sikkerhet. Og spesielt når fredssamtaler synes å være en ikke-eksisterende mulighet.

Russland er nå på offensiven rent militært. Og de er som oss hellig overbevist om at de kjemper en rettferdig krig for Sannhet og Frihet. Og den overbevisningen vokser proporsjonalt med vår egen opprustning. Opprustningsspiralen fungerer perfekt.

Jeg henvender meg til konservative kristne her: Hva har skjedd med dere?

Selv trusselen om atomkrig klarer ikke lenger å hemme vår stolthet og frykt. Dypest sett er det nok seg selv man frykter. Alle kjenner på det destruktive potensialet som bor i ens eget hjerte, og da vet vi at også motparten har dette potensialet.

Det er ikke minst slik kunnskap som driver enkeltmennesker – og menneskeheten – til selvutslettelse. Og på dette problemet finnes ingen politisk løsning. Derfor blir det heller ingen ny dyp fred – uten den Frelser som kan frelse oss fra oss selv.

Russlands angrepsteknikk – ren terror