Debatt
Kriminalomsorgens formål om rehabilitering bommer på hoppkanten
Risikoen for selvmord er spesielt høy det første døgnet etter innsettelse, og de fleste selvmord inntreffer i løpet av de første tre ukene.
De siste fire årene tok 25 mennesker sitt eget liv i norske fengsler. Vi vet om over ti ganger så mange selvmordsforsøk. Mange av disse forsøkene har vi kun delvis oversikt over og manglende innsikt i. Vi vet for lite om selvmord og selvmordsforsøk i norske fengsler, og løper derfor en stor risiko for uventet og brå død.
Myndighetene har plikt til å forebygge når en innsatt står i risiko for selvmord. Likevel ser vi gjentatte eksempler på at dette ikke skjer.
Annonse
Innsatte med selvmordsforsøk har høy risiko for å ta selvmord på et senere tidspunkt. Derfor er det helt nødvendig å skaffe oversikt over omfanget av selvmordsforsøk for å forebygge. Metodikken i dagens kartlegging har store mangler, og vi har kun usikre tall. Alt blir ikke registrert, og praksisen varierer. Vi vet om 287 selvmordsforsøk og 25 gjennomførte selvmord de siste fire årene.
Selvmordsrisiko er avhengig av ulike forhold i livet som livskriser eller endringer, og er ikke en statisk størrelse. Det er hvert enkelt fengsels ansvar å vurdere selvmordsrisikoen til alle innsatte ved innkomst, men vurderingene bør også gjøres fortløpende mens man er innsatt.
Et nylig funn fra Sivilombudet var at av 20 innsatte som begikk selvmord i perioden, ble det ikke iverksatt tiltaksplan for å forebygge selvmord for 15 av disse personene. Flere av de innsatte som ikke hadde en tiltaksplan, hadde vært kartlagt ved innsettelse og hadde blitt identifisert med en forhøyet risiko for selvmord.
Et av usikkerhetsmomentene i registreringen er at det kan være vanskelig å skille mellom selvskading og selvmordsforsøk. Vi må få på plass kompetanse og kapasitet for å sikre denne kunnskapen, ellers vil det bli vanskelig å forbedre norsk kriminalomsorg. For hvordan skal vi kunne forebygge tilstrekkelig uten sikrere tall og kunnskapsgrunnlag?
Sivilombudet ønsker at vi etablerer en felles forståelse av hva disse hendelsene er og hvordan de skal rapporteres. Når kunnskapen er på plass, vil muligens også ressursene følge med slik at vi unngår unødvendige dødsfall og menneskerettighetsbrudd i norske fengsler som eksempelvis bruk av isolasjon av suicidale innsatte.
Innsatte er en gruppe som ofte har dårlig psykisk helse, noe som i seg selv er forbundet med økt selvmordsrisiko. Det er høy frekvens av psykiske lidelser, og mange lider uten å få diagnoser eller helsehjelp. I SIFERs undersøkelse fra 2014 hadde 92 prosent av innsatte tegn på en psykisk lidelse, og 12 prosent i utvalget fikk påvist noen eller flere risikofaktorer for selvmord.
Det er ingen tvil om at den psykiske helsa er langt dårligere og selvmordsrisikoen langt høyere bak murene enn ute i samfunnet. Denne kunnskapen forplikter oss til å gi en helt annen form for helsehjelp i fengsel enn det vi kan forvente av fengselsbetjenter med en rekke andre oppgaver. I fjor viste en rapport fra Senter for omsorgsforskning at innsatte i dag har mer omfattende psykiske lidelser enn for 10–15 år siden.
Hverdagsvilkårene i fengsel må by på lyspunkter og flere muligheter for å skape fellesskap.
Et av problemene er at de innsatte har for korte opphold på psykiatrisk avdeling. Det er rett og slett ikke nok døgnplasser. De innsatte er da fremdeles syke når de kommer tilbake til fengselet, og for syke til å omgås andre. Isolasjon er et veldig dårlig utgangspunkt for rehabilitering.
Annonse
Det er noen punkt i et soningsforløp som er ekstra risikofylte. Risikoen for selvmord er spesielt høy det første døgnet etter innsettelse, og de fleste selvmord inntreffer i løpet av de første tre ukene. Her må vi forsterke tiltakene.
Varetektstiden er et annet problemområde. Før dommen faller kan man bli sittende i varetekt over tid med en alvorlig psykisk lidelse. For noen kan struktur og rammer, mindre tilgang på rus og for en del faktisk også lettere tilgang på behandling være bra med å sitte i fengsel, men når du sitter innelåst på en celle i store deler av døgnet, er du i akutt risiko for psykisk helseforverring.
Hverdagsvilkårene i fengsel må by på lyspunkter og flere muligheter for å skape fellesskap. Støttende menneskelig kontakt er et helt sentralt forebyggingstiltak mot selvmord. Vi vet at med dagens økonomiske kår i kriminalomsorgen har lavterskeltiltak som at ansatte og innsatte kan spise sammen, falt bort. Det er rett og slett ikke lenger penger på budsjettene til at de som er på jobb også skal få mat.
Dette er eksempel på bortfall av beskyttelsesfaktorer som kan få konsekvenser av en helt annen økonomisk karakter i den andre enden. Alle trenger menneskelig kontakt, og felles måltider er en kontaktflate mange innsatte nå savner.
Frihetsberøvelse innebærer at man mister mange av de ressursene som er viktige i eget liv, og mye av det som i en normal hverdag er med på å opprettholde en god psykisk helse og forebygge problemutvikling. Relasjoner og nettverk, kontroll i eget liv og arenaer for mestring forsvinner og er ikke noe som automatisk gjenopprettes når du er ferdig med straffen din.
Når du entrer en soningshverdag uten disse beskyttelsene og i tillegg opplever isolasjon, mangel på fellesskap og ensomme hverdager uten sosial støtte, hever dette selvmordsrisikoen betraktelig. Det er flere eksempler der bruken av isolasjon i fengsel er en konsekvens av ressursmangel og lav bemanning.
Dette krenker den enkeltes rett til god ivaretakelse og helsehjelp. Innsatte har lovfestet rett til likeverdige helsetjenester. Mange blir syke og andre får forsterkede symptomer på psykisk uhelse.
Å bli innsatt i fengsel er for mange en krise. Tanker og følelser er sterkere når man er mye alene, og kombinert med blant annet tapsopplevelser, usikkerhet, ufrihet og høy frekvens av reaktiverte traumer, er presset på den psykiske helsa enormt for mange.
Annonse
Fengselets utforming har stor påvirkning, for omgivelsene preger oss. Hvis vi gjør soningen jevnt over mer levelig og sørger for oppfølging og behandling, vil vi også investere i rehabilitering og det som skjer etter at folk kommer ut og skal gjenstarte livene sine.
Fysisk og sosial isolasjon kan føre til helsemessige skader. Selvskading og selvmord er mer vanlig blant innsatte i isolasjonsenheter, og aktivisering, økt menneskelig kontakt eller økt kontakt med familie og nettverk har stort utbytte for den enkelte og minsker selvmordsrisikoen betraktelig.
Per i dag brukes utelukkelse fra fellesskapet og isolasjon av enkelte fengsler som tiltak for å forebygge selvmord, og da kan vi trygt si at kriminalomsorgens formål om rehabilitering bommer på hoppkanten.
Retten til liv og helsehjelp er helt grunnleggende for alle siviliserte samfunn. Denne retten gjelder også innsatte i fengsel. Derfor er vi programforpliktet til å forebygge selvmord og etterforske dødsfall som skjer i fengsel, uavhengig av hva vi måtte tenke om den som soner eller hva de soner for.
