Krisen på Levende Ord ble mitt første steg bort fra protestantismen

Jeg var 11 år gammel og bosatt i Ullensvang i Hardanger da Levende Ord startet opp høsten 1992. Man skulle kanskje tro at dette distriktet ville være relativt upåvirket av noe som skjedde på Bønes i Bergen. Men slik var det ikke.

Min beste venn flyttet fra bygda sammen med familien sin for å begynne på Levende Ords barneskole. Jeg mistet en venn, og bygda mistet en menighet.

Ullensvang misjonsmenighet ble lagt ned etter at menighetens formann og en rekke av medlemmene flyttet til Bergen for å være med på det nye.

Til å begynne med var jeg derfor skeptisk til hele opplegget. Men det skulle ikke gå lang tid før jeg var like begeistret som alle andre.

Jeg hadde nemlig i lengre tid bedt til Gud om å få et personlig møte med Den hellige ånd, etter å ha lest en bok om temaet. Hos karismatikere og pinsevenner kalles denne erfaringen åndsdåpen. Jeg begynte å håpe at jeg kunne få del i dette på Levende Ord.

Det skulle endre mitt liv for alltid

Kort tid etterpå viste det seg at åndsdåpen var tema for en av talene som skulle finne sted på den årlige nyttårskonferansen. Jeg var rundt 13–14 år gammel, og det som fant sted endret mitt liv for alltid.

1.000 mennesker var samlet i ett rom. Jeg følte meg veldig liten og var godt fornøyd med å kunne gjemme meg bak en søyle langt bak i salen. Rundt meg virket alle opptatt av noe usynlig, oppslukt av lovsangen.

De beveget seg i takt til den rytmiske musikken. Mange sto med lukkede øyne og løftede hender. Spredt tungetale kunne høres før en engasjert forkynner fra USA inntok podiet.

Jeg husker ingenting av talen hans. Men jeg husker det som skjedde etterpå. Alterkallet. Det innebar en innbydelse til å komme fram og motta åndsdåpen. En pianist spilte på vare og lyse strenger, mens folk gikk fram og ble geleidet inn i en sidesal.

Selv turte jeg ikke å røre meg av flekken. Selv om dette var øyeblikket jeg hadde ventet på. Jeg kjente så veldig på at jeg var en liten tenåring fra indre Hardanger på besøk i den store byen Bergen – i menigheten alle snakket om.

Jeg begynte å tenke tanken at det sikkert kom flere muligheter, og at alterkallet ville bli avsluttet når tid som helst. Så begynte det å skje ting rundt meg. Sidemannen min spurte plutselig om ikke jeg ville gå fram. Jeg drog på det. En mann hoppet over benkeraden og spurte om det samme. Jeg holdt fortsatt igjen.

Så tok den amerikanske predikanten selv en kunstpause og sa over høyttaleranlegget at «det er en til i salen vi venter på». Det kan vel ikke være meg han mener, tenkte jeg.

Så begynte predikanten å beskrive detaljer i antrekket mitt. Der jeg sto plassert langt bak i salen hadde han ikke sjans til å verken se meg eller min svarte og blå genser. Men han beskrev den like fullt, og denne hengslete tenåringen skjønte omsider at han måtte gå fram.

Så ble den sjenerte etternøleren intervjuet foran alle, og deretter ventet forbønnen. Og siden den gangen var jeg en helfrelst, tungetalende karismatiker.

På innsiden av Levende Ord

Jeg gikk på bibelskolen, var med i lovsangsteamet, cellegruppe og ble snart en aktiv og ivrig deltaker på LOUD (Levende Ord UngDom).

Vi var det siste nye. Vi gikk i menigheten der vekkelsen var. Og fra oss skulle den siste, store vekkelsen utgå. Den siste kristne generasjonen levde kristenlivet akkurat som den første gjorde i Apostlenes Gjerninger.

Trodde vi.

Forkynnerne lovet ikke bare under og tegn, men også «guddommelig helse». En av dem hadde ikke vært til tannlegen på 20 år. Det trengte han ikke. Og det trengte ikke du heller, bare du hadde tro nok.

Økonomiske problemer? Da var det bare å gi penger til menigheten, så skulle det nok bli en løsning. Trodde vi.

Og vi ble elsket og hatet. Oppmerksomhetens lys var alltid rettet mot oss. De kristne avisene skrev villig vekk om alt som skjedde. Om under og tegn. Om de besøkende mirakelpredikantene og den store vekkelsen som ventet like rundt døren.

De verdslige avisene skrev også, men med motsatt fortegn. Særlig BA hatet oss, mente vi. «Flåten kan ikke bevise mirakel», «Reagerer på svovelpreken», «Nabo-opprør mot Levende Ord» var gjennomgangstonen. Et år kåret avisen pastoren vår til «Årets kødd».

Naturligvis. Selvsagt ville vi oppleve forfølgelse i verden. Det leste vi jo svart på hvitt i Bibelen. Svart-hvitt.

Vi var en vits på folkemunne. Ikke før hadde internett sett dagens lys så dukket satirenettstedet «Svevende Ord» opp. Selvsagt. Alt dette var bare en bekreftelse på at vi var på rett lag. Forfølgelsen ville komme, og verre skulle det bli. Slik trodde vi.

Trusselen som kom innenfra

At den verste trusselen mot menigheten skulle komme innenfra, kunne vi derimot vanskelig forestille oss. Men det var det som skjedde. Og i 2005 ble det pinlig åpenbart.

Hva som førte fram til krisen i Levende Ord og hvordan den utartet seg, er utførlig fortalt i Dagens nye podkastserie «Levende Ords vekst og fall». Likevel er det bare dem som har vært med på en opprivende menighetskonflikt som vet hvordan den egentlig oppleves, og hvor vondt det gjør for medlemmene.

Som et barn som ikke forstår hvorfor mor og far krangler, ble vi vitne til hvordan den ene lederen etter den andre gikk hardt ut mot pastoren vår. Mange av lederne sluttet i protest, men fortalte ikke til oss vanlige medlemmer hva som lå bak.

Ikke før vi kunne lese begrunnelsen i avisene. Etter hvert var historiene om pastor Enevalds svakere sider mange nok til at vi skjønte tegningen.

Så en kveld, høsten 2006, skjønte jeg at menigheten jeg hadde elsket ikke lenger eksisterte. Ikke som jeg hadde kjent den.

Flere måneder i forveien, i mai, hadde Dagen oppslaget «– Demonisk kraft ligger bak». Sitatet tilhørte vikarpastor Colin Urquhart, og var hans beskrivelse av situasjonen i menigheten: «Ikke forlat dette møtet med kritiske tanker mot dine ledere. For det er dét denne ånden vil røre opp», sa han på møtet hvor jeg selv var til stede.

Å høre fra pastorhold at bare det å tenke kritiske tanker mot ledelsen var av den onde, var hardt nok å svelge.

Det som ikke kom like godt fram i avisene var at også den andre siden av konflikten, de argeste kritikerne av pastor Enevald (som ikke gikk av veien for å kalle ham psykopat, løgner og manipulator) også begynte å åndeliggjøre konflikten. De var like skråsikre på det motsatte; at det som ble presentert fra lederhold kom fra «andre åndsmakter enn Gud».

Når menigheten var splittet i to, og begge sider anklaget den andre for å stå i ledtog med djevelen – da skjønte jeg omsider at alt var tapt. Fellesskapet sto ikke lenger til å redde.

Nå gjaldt det å komme seg i trygghet og berge det som berges kunne. Jeg måtte prøve å redde min tro, og mine nærmestes tro.

Mandag 27. november 2006 satte jeg meg inn i min trofaste Ford Fiesta med utmeldingspapirene og kjørte opp til Levende Ord for siste gang.

En ny reise begynner

Nå begynte en periode preget av tvil og rådvillhet. På et lite år gikk jeg fra å være brennende troende til en desillusjonert avhopper. Samtidig ble det viktig å komme til bunns i ting. Å forstå mer av hvorfor det gikk som det gjorde på Levende Ord.

Med den vonde erfaringen som drivkraft ble det særlig viktig å komme til bunns i dynamikken bak en kirkesplittelse. Så jeg begynte å studere fenomenet historisk. Parallelt begynte jeg å søke etter en ny menighet å høre hjemme i, og besøkte en ny sammenheng hver søndag.

I løpet av denne tiden med søken og selvstudium ble to ting raskt klart. Splittelse og mangel på enhet i kirken er ikke etter Jesu ønske (Joh. 17, 20-21). Og jo nærmere den moderne tid vi kommer i kirkens historie, jo mindre ser det ut til at kristne har tatt Guds sønn på alvor på dette området.

Å innse hvordan kirkelandskapet ble stadig mer oppsplintret førte til nye spørsmål. Som for eksempel hvordan det kunne ha seg at de hundrevis av protestantiske retningene som alle trodde på «Skriften alene» ikke kunne bli enige seg imellom om hvordan den skulle tolkes.

Var ikke Skriften alene nok likevel?

Denne følelsen ble understreket av alle variantene av kristne jeg møtte som følge av min nye og rotløse tilværelse.

Samtidig fikk jeg mine første artikler på trykk i avisen Dagen. Gjennom denne jobben fikk jeg anledning til å møte og intervjue folk fra alle sider av kirkelandskapet.

Jeg intervjuet den keltisk-inspirerte Ray Simpson, baptistpastor Bjørn Olav Hansen og pinsevennen Peter Halldorf. De ble alle viktige veivisere for meg på denne tiden. Selv om de tilsynelatende tilhørte ganske ulike menigheter, pekte de alle i én retning: mot en åndelig tradisjon som for meg hittil hadde vært ukjent.

Peter Halldorf hjalp meg fri fra en vanskelig tanke fra Levende Ord-tiden om det å høre Guds stemme og å leve i Hans kall (saken som kom ut av intervjuet kan leses i Dagen 2. mars 2007).

Jeg leste også flere av bøkene hans og skjønte at mye av visdommen han videreformidlet hadde han fra ørkenfedrene og den tidlige kristne kirke. Så bestemte jeg meg for selv å søke til de kildene han pekte på.

Tre sjokk

Da fikk jeg et sjokk nummer én. Jeg oppdaget at det fantes en rekke tekster bevart, forfattet av apostlenes disipler. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om det før, i løpet av mine 26 år som kristen?

Ville det ikke være litt interessant å vite hvordan Paulus' egne disipler forsto ham? Eller tenk å kunne møte en mann som ikke bare hadde snakket med evangelisten Johannes, men som var opplært av ham? For det var nemlig Polykarp (som levde fra år 69 til 155).

Jeg slukte det jeg kom over av Ireneus, Justin Martyren, Klement av Alexandria, Klement av Roma, Origenes, Tertullian, Cyprian, Lactantius og flere andre.

Da kom sjokk nummer 2: Veldig mye av det de sto for, og hva de vektla, minnet lite om hva jeg hadde blitt opplært i som en moderne kristen.

Nattverden, frelseslæren, synet på kirken, forholdet mellom tro og gjerninger. Å gå gjennom alt dette krever flere bøker (og bøker er skrevet), men for å ta ett konkret eksempel: De var alle samstemte om at det var riktig å praktisere barnedåp. Ikke akkurat god latin på Levende Ord.

Jeg svarte på konflikten ved å stille følgende retoriske spørsmål: «Hvem forstår NT best? Moderne kirkesamfunn som lever 2000 år etter at bøkene ble nedskrevet, i en annen kultur og med et annet språk – eller disiplene til forfatterne av NT, som snakket samme språk, levde i samme kultur og som til og med kunne konsultere forfatteren?»

På dette tidspunktet skjønte jeg for første gang at ikke alle svarene lå hos protestantene.

Mitt første møte med Den ortodokse kirke

Parallelt med denne mentale reisen, fortsatte jeg min fysiske reise. Jeg besøkte alle tenkelige menigheter i Bergen. En søndag var turen kommet til Den ortodokse kirke.

Jeg hadde forventet en variant av Den romersk-katolske kirke, som jeg også nylig hadde besøkt for første gang. Den katolske messen opplevde jeg som ganske lik som en høytidelig gudstjeneste i Den norske kirke, og det tiltalte i liten grad en med karismatisk bakgrunn.

Annerledes da å møte en ortodoks menighet for første gang! Det var lørdag 30. mars 2008, og menigheten holdt den gang til på Laksevåg. Med ikoner, bivokslys og røkelse var det ytre sett lite som minnet om en karismatisk menighet.

Men hvilket gudsnærvær jeg kjente der! Minst like sterkt som noe av det jeg hadde erfart før. Jeg kunne ikke annet enn å gjenkjenne Den hellige ånd som jeg hadde fått møte som tenåring. Bare enda sterkere og dypere.

Etter å ha opplevd den karismatiske dimensjonen av Den ortodokse kirke på kroppen, begynte jeg å lese, lytte og diskutere med de som allerede var ortodokse.

Da kom siste sjokk: Min åndelige reise, som hadde gått langs to spor – ett indre og ett ytre – viste seg å ha samme endestasjon.

Jeg lærte at Den ortodokse kirken ikke bare hadde holdt fast på det apostlenes disipler hadde videreført av tro og praksis, men også at den karismatiske dimensjonen aldri hadde forlatt den.

Jeg ble kjent med en kirke som verken hadde gjennomgått en reformasjon eller en karismatisk fornyelse. For det protestantene protesterte på hadde den ikke praktisert, og de karismatiske gavene hadde aldri sluttet å fungere.

Noen av miraklene, tegnene og nådegavene jeg møtte beskrev jeg i reportasjen «Mirakla i Romarrikets siste utpost» som Dagen trykket i juni 2016.

Men parallelt med en levende tradisjon av profetier, under og nådegaver, fant jeg også noe som hadde vært sårt tiltrengt i den karismatiske bevegelsen – sunn dømmekraft og kritisk sans. På Levende Ord kunne spektakulære åndelige opplevelser bli et mål i seg selv.

I den ortodokse tradisjonen er det motsatt. Der heter det at hvis du har en spesiell åndelig opplevelse, skal du avvise den til å begynne med. Du skal tenke at du er ikke verdig å motta visjoner fra Gud. Dersom det kommer fra den onde eller bare er innbilning, vil din ydmyke respons jage falskneriet på dør.

Og hvis det er fra Gud, vil det uansett ikke forsvinne. Det sier Silouan av Athos (1866 – 1938) og en rekke åndelige veiledere før ham helt tilbake til ørkenfedrene.

Forsonet med fortiden

Hva tenker jeg så i dag om erfaringene fra Levende Ord? En god del av tankegodset i trosbevegelsen savner jeg ikke.

Å ikke kunne snakke sant om hvordan du egentlig har det. En krampaktig positiv bekjennelse. Troen på at alle kristne kan ha god helse og velstand på denne siden av evigheten. Å søke mirakler og sterke opplevelser for sin egen del.

Men jeg sitter også igjen med det som var positivt.

Vektleggingen av Den hellige ånd. Inderligheten. Kjærligheten til Guds ord. Lyden av et rom fylt av mennesker som alle slår opp i sine bibler.

Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg i dag ser på protestantismen, når jeg selv har fjernet meg fra den. Da svarer jeg ofte med å vise til mine egne besteforeldre. De kjente ikke til noe annet enn lavkirkelig vekkelseskristendom. Men jeg har vanskelig for å komme på noen jeg ser mer opp til som kristne forbilder.

De levde i en lavmælt og varm tro som holdt også når det røynet på. Det de ga videre er jeg så takknemlig for.

Samtidig er det ingen grunn til å late som om alt er fullkomment i Den ortodokse kirken heller. Det får vi stadige påminnelser om i nyhetsbildet. Jeg har ikke svarene på alt og tror heller ikke at jeg er bedre enn andre kristne fordi jeg er ortodoks. Kanskje snarere tvert imot.

Men jeg har funnet et hjem også for dem som ikke alltid får det til, og får i tro og tillit lov til å se opp til Kristus med bønnen «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder».

Mirakla i Romarrikets siste utpost