Krisene sett fra Afrika

Skolen her i Ubungo utenfor Dar-es-Salaam har over 2.400 elever, men bare åtte klasserom. I Tanzania vokser befolkningen raskt. Stadig flere barn skal ha en skoleplass. Men myndighetene klarer ikke å holde tritt med veksten.

Utenfor et av de overfylte klasserommene står barn i kø for å kjøpe seg litt frukt eller en kjeks. Dette er de heldige, de som har foreldre som kunne sende med dem noen shilling hjemmefra.

Ikke alle er like heldige. Mange foreldre sliter. Pandemien har tatt knekken på mange jobber. Mødre og fedre har mistet levebrød og inntekt. De har ikke råd til å gi barna de måltidene de trenger.

I et klasserom med 200 andre elever, er det lett å miste konsentrasjonen når magen begynner å rumle. Bokstavene flyter, mattestykkene blir uforståelige. Læring går tapt. Faren for å droppe ut av skolen øker. For de som faller fra, er sannsynligheten stor for å et liv i fattigdom.

Verden står nå overfor mange kriser samtidig – og krisene forsterker hverandre. Konsekvensene er brutale for verdens fattige. Verden har lenge stått i en fattigdoms- og ulikhetskrise.

Selv om andelen som lever i ekstrem fattigdom ble halvert fra 1990-tallet og fram til koronapandemien, er global fattigdom fremdeles en av våre store utfordringer. Fattigdom tar tusenvis av liv hver eneste dag – og fører til at en stor del av jordens befolkning ikke får oppfylt sine rettigheter eller har mulighet til å leve verdige liv.

Frelsesarmeen skal drifte stort akuttmottak i Kongsberg

Pandemien har vært et alvorlig tilbakeslag i kampen mot ekstrem fattigdom. I Strømmestiftelsens Poverty Report 2021 viste vi noen av de brutale konsekvensene; tap av inntekt og levebrød, mindre og mindre næringsrik mat enn før.

Rapporten forteller også om de alvorlige konsekvensene av nedstengte skoler. Utdanningsgapet er enorm, og mange barn, særlig jenter, har vært mer utsatt for vold, overgrep og tvangsekteskap.

Krigen i Ukraina kommer akkurat idet mange sårbare land forsøker å komme seg til hektene etter en pandemi vi vet har rammet de fattigste hardest. Ukraina-krisen vil uten tvil forverre og vanskeliggjøre det langsiktige utviklingsarbeidet, spesielt på det afrikanske kontinentet sør for Sahara. Økte priser på olje og korn fører til sterk økning i prisene på drivstoff og brød.

Samtidig forsterkes klimakrisen dag for dag – og endringene rammer de fattigste hardest. Vi Strømmestiftelsen ser hvordan klimaendringer endrer livsvilkårene for fattige mennesker. I Sahel utvider ørkenen seg, og konfliktene om de knappe jordressursene øker.

I Ubungo merker de allerede at verden har vært og er i ulage. Foreldre uten jobb og små mager som rumler, er tegn på det. Men det er dessverre grunn til å frykte at det kan bli verre. Med nye kriser på toppen av pandemien, er faren stor for økonomisk kollaps, sterk økning i ekstrem fattigdom og forverrede sultkriser.

Regjeringen vurderer nå om det skal tas midler fra bistandsbudsjettet for å finansiere hjelp til Ukraina og mottaket av ukrainske flyktninger. En krisepakke for Ukraina er nødvendig – og det er svært gledelig å se viljen til å hjelpe ukrainere på flukt. En slik ekstraordinær innsats burde imidlertid komme i tillegg.

– Hjelp Ukraina utenom bistandsbudsjettet

Vi har de siste årene hatt krisepakker til næringslivet, til kommunene og kultursektoren – og alt har kommet i tillegg. Hvorfor skal vi akkurat nå sende regningen for den ekstraordinære kriseinnsatsen til de som er hardt rammet av krisene vi står i?

Slikt ser underlig ut når man ser krisene fra Afrika.

Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang: Vi må både hjelpe Ukraina og menneskene som flykter fra Putins angrepskrig – og vi må styrke kampen mot fattigdom i de mest sårbare landene i sør. Vi må klare å vise solidaritet med en nabo i dyp krise, uten å svekke vår innsats for å skape velferd og økonomisk utvikling i fattige land.

Vi trenger ikke å spare på solidariteten i den situasjonen vi står. Norge har mulighet til å gå foran – i solidariteten med Ukraina og i solidariteten med verdens fattige.