Debatt
Kristelig Folkepartis liberalistiske nytilpassing
Politiske partier nedlegger ikke seg selv. Om et parti minimaliseres og sliter rundt sperregrensen, slår overlevelsesinstinktet inn. Man tegner ut en ny politisk profil – med håp om bredere tilslutning.
Kristelig Folkeparti er inne i en slik prosess. Partiets ideologi blir nå ajourført med den moderne sekulariserings oppfatning av kjønn og ufødt liv. Kampen mot abortloven er følgelig et avsluttet kapitel.
«Kristenkonservative» krefter (Jorunn Gleditsch Lossius) er så godt som politisk og organisatorisk «ekskommunisert». Partiets leder, Olaug Bollestad, har uttalt: «Vår politikk har et tydelig verdigrunnlag, men vi må modernisere den fordi samfunnet har endret seg, kirkelandskapet har endret seg - alt har endret seg. Da er det jo sånn at KrF også er med på den reisen» (Dagen 20.04.).
Hvordan blir verdigrunnlaget «tydelig»? Det skjer når det kommer til uttrykk i konkret politikk. For Bollestad skjer det ved å følge «utviklingen». Pragmatisk tilpassing til kulturutviklingen synes å ha blitt et avgjørende trekk ved KrFs forståelse av sin politiske misjon.
Kjell Magne Bondevik har forsøkt å nøytralisere pragmatismen i KrFs nye holdning til abortspørsmålet. For ham «handler ikke» dette «om pragmatisme, men om hva som virker i dag».
Kampen mot abortloven er tapt, mener Bondevik. Det som nå gjelder, «er å verne flest mulig liv.» Derfor må KrF kjempe mot at 12-ukersgrensen for selvbestemt abort blir flyttet oppover til 18. eller 22. uke. Der står slaget i dag, ifølge Bondevik.
Å gjøre abortsaken om til et spørsmål om å telle uker kan tildekke det prinsipielle politisk-etiske problem som den aktualiserer. Men det blir ikke borte. Heller ikke for Bondevik.
For ham er det viktig å «verne flest mulig liv». Å fastholde 12-ukersgrensen vil altså bidra til det. Men når «flest mulig» av ufødte liv må vernes, er det naturlig å spørre om hva eller hvem det er som truer fostrene.
Svaret er enkelt. Bare den som har mulighet og rett til å bestemme om fosteret skal leve eller eventuelt dø, kan true dets liv. Ifølge loven er det den gravide kvinnen. Derfor er det umulig for Bondevik og KrF å se bort fra loven og i stedet telle uker om målet er å «redde liv».
Kamp mot loven om selvbestemt abort har et viktig premiss. Den forutsetter at det gis en organisk sammenheng mellom seksualitet og fruktbarhet. Seksuelt samliv har som sin naturlige konsekvens at et barn kan bli unnfanget.
Det utløser den moralske plikt for foreldrene at de verner fosteret frem til dets fødsel, og at de deretter tar seg av barnet. For den moderne liberalisme er det avgjørende å oppheve denne sammenhengen mellom seksuell handling og formering.
Man innser at seksualitet kan få den «utilsiktede bivirkning» at et barn unnfanges. Men både sekulær og kristelig liberalisme hevder valgfriheten i forhold til fosteret. Man har frihet til enten å la fosteret leve inntil fødselen eller å få det fjernet og drept.
Vi er på vei mot et samfunn renset for barn med Downs syndrom. Moren til et foster som kan bli født med denne svakhet, har ifølge loven en suveren rett til å få det fjernet ved hjelp fra det offentlige helsevesen, av om man da ikke venter for lenge.
KrF vil ikke lenger kjempe mot abortloven. Man da kjemper man heller ikke for at fostere med Downs syndrom skal ha rett til liv.
Mange «kristenkonservative» ser med dyp sorg på partiets nye liberalistiske kurs.
En følge av Bollestads tilpassing til «utviklingen» er at KrF vil plassere merkelappen «familie» også på fellesskap basert på lesbiske og homofile relasjoner. Det kristne ekteskapet basert på det heteroseksuelle forhold mellom mann og kvinne, erstattes av et nytt begrep om seksualitet og ekteskap som er indifferent overfor kjønnsforskjellen.
Hva vil dette bety i praksis? Kirker vil ved sjelesorg, skriftemål og åndelig veiledning støtte personer som søker å bli løst fra sin seksuelle orientering mot sitt eget kjønn slik at de kan leve i pakt med Guds ord og ordning.
Statsmakten har til hensikt å gjøre slik sjelesorgspraksis ulovlig. Vil KrF kunne stille opp for å verne kirkers rett til å ta omsorg for troende som vil leve etter Guds plan for samliv mellom kjønnene? Det kan bli svært vanskelig når partiet legitimerer samlivsformer som for kirker er i strid med Guds skapervilje.
Bollestad har da også innført et politiske prinsipp som egentlig opphever spørsmålet om etiske kriterier for politikken: KrF skal «legge til rette gode løsninger for alle innbyggere – ikke blande seg inn i hva som er rett og galt» (Vårt land 25.04).
Bollestad hevder her en idé som er kjent fra visse kristne miljøers møte med nazismen. De hevdet at det i folket utvikles en selvstendig etisk erkjennelse som kirken og de kristne må akseptere og rette seg etter. Folkets røst blir på den måten Guds røst.
Og statsmakten omsetter denne «røsten» i politikk. I vårt moderne samfunn blir da aksept av «ekteskap» og «familier» basert på lesbiske eller homoseksuelle relasjoner da en selvfølge.
For slikt inngår i den etiske egenerkjennelse som gjør seg gjeldende i samfunnet. Slik blir KrF et «folkeparti», mens det «kristelige» blir identifisert med «folkets røst».
KrF er splittet. Mange «kristenkonservative» ser med dyp sorg på partiets nye liberalistiske kurs. Den strider mot deres gudstro og virkelighetssyn. Men partiet trenger sårt deres stemmer.
Ledelsen trenger deres stemmer og forsikrer at de konservative selvsagt hører hjemme i partiet. Men det opphever ikke deres dilemma, som uttrykkes slik:
Kan «kristenkonservative» KrF-velgere fortsatt stemme på et politisk parti som har kastet de politisk-etiske normer de står for, på historiens skraphaug?