Kristen enhet med glede og med smerte

Fredag presenterte Norges Kristne Råd en rapport om lokalt kristent samarbeid og holdninger til dette. I rapporten kunne vi blant annet lese at drøyt 80 prosent av de spurte blant Norges Kristne Råds medlemskirker hadde deltatt i fellesgudstjenester, felles møteuker eller lignende.

For mange er antakelig dette det mest synlige eksemplet på samarbeid mellom kristne i ulike sammenhenger. Og det er i seg selv verdifullt at kristne kan møtes i takknemlighet over Jesu Kristi frelsesverk.

For Norges Kristne Råd er økumenikken, altså fellesskapet mellom kristne i ulike sammenhenger, selve kjernen i virksomheten. Og det er interessant å legge merke til at rådet ser ut til å ha vunnet en sterkere posisjon på den måten at det mer enn før fremstår som Kristen-Norges viktigste felles møteplass.

Teologisk sett er kristen enhet noe gudgitt, og det er ikke noe kristne kan snakke seg verken inn i eller ut av. Guds barn hører sammen, og de som tror på Jesus Kristus er én kropp. Hvorvidt denne kroppen fungerer som et hele, vil derimot variere mye fra tid til tid og fra sted til sted.

Dessverre er den kristne kirkes historie også en historie om indre konflikter som har utfordret bildet av én kropp. Historien om dette går nesten helt tilbake til kirkens begynnelse. Der det finnes mennesker, finnes det som regel også konflikter.

Likevel blir ønsket om å synliggjøre den kristne enheten stående. Det har sitt viktigste utspring i Jesu egne ord i Johannesevangeliet. Der ba han om at de troende skulle være ett, for at verden skulle tro. Dermed blir enheten plassert i et misjonalt perspektiv.

Det viktigste uttrykket for denne enheten er ikke det som fremkommer i offisielle dokumenter, men det som kan observeres i lokalsamfunnene. Det betyr ikke at dialogen på lederplan er uviktig, tvert imot. Den danner ofte grunnlag for det som kan skje lokalt. Men det kan gå motsatt vei også.

De kristnes innbyrdes kjærlighet til hverandre blir tradisjonelt sett på som en viktig faktor for å forstå kirkens vekst i de første århundrene etter Jesus død og oppstandelse. Det kan neppe være tvil om at splittelse blant kristne bidrar til å svekke det samlede kristne vitnesbyrdet i vår tid.

I rapporten blir forskjeller i bibelsyn, etiske problemstillinger og ulik spiritualitet fremhevet som viktige utfordringer i det lokaløkumeniske samarbeidet. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i en slik beskrivelse. Om vi ser historisk på det, er det heller ikke lett å se for seg hvordan 1.000 år gamle spor etter det store skismaet, elle 500 år gamle spor etter reformasjonen kan forenes.

Likevel er det oppløftende å registrere respondentenes vilje til å lytte til den andre. Det blir snakket om behovet for å drikke kaffe sammen, og respondentene ser ut til å mene at kontakten med kristne i andre sammenhenger både styrker tryggheten på eget ståsted og gir bedre forståelse for andres ståsted.

Samtidig viser rapporten at det bak uenigheten om konkrete teologiske spørsmål også finnes nokså grunnleggende forskjeller i selve forståelsen av hva en gudstjeneste er, eller hvordan den kristne tro kan presenteres. Et sentralt moment her er behovet for den enkeltes omvendelse.

I en situasjon hvor bevisstheten om de ulike kirkesamfunnenes teologiske egenart er på kraftig tilbakegang, er det vanskeligere å sette opp klare retningslinjer for hvor grensene for samarbeid bør gå.

Arbeidet for å fremme kristen enhet er derfor nærmest uløselig forbundet med både glede og smerte. Glede over søsken som finner sammen på evangeliets vegne, smerte over den splittelsen som ikke ser ut til å forsvinne.

Pave Frans er av dem som har brukt sterke ord om denne splittelsen. Han kaller den en skandale. Sett i lys av Jesu ord i Johannesevangeliet er det ikke å ta for sterkt i.

Derfor skulle det være en naturlig oppgave for enhver kristen å bidra til at alt annet blir underordnet lydigheten mot Guds ord. Slik blir Gud æret, og slik kan flere mennesker få del i evangeliets gave.