Debatt
Kristendom er enkel og sann
Muslimer og Jehovas vitner forkynner monoteisme – troen på én Gud. Og mener at de kristnes Gud, den treene, er feil i all sin kompleksitet. Teologer, som David Pawson, gir islam rett i at deres tro på Allah og hans profet Muhammed er en enklere religion enn kristendom. Men bare delvis rett, for det viktigste er jo ikke om en lære er enkel, slik det er enkelt å med munnen bekjenne islams trosbekjennelse, men at den er sann. Og at den som tilber Gud må tilbe ham i ånd og sannhet. Det kan bare et gjenfødt hjerte gjøre.
Det er selvsagt enkelt å bli født. Det er ikke vårt verk, men Guds; han som kan skape liv i en vordende mors livmor, og åndelig liv i gjenfødelsen. Ingen kan føde seg selv.
Annonse
Det er ikke bare enklest, men faktisk det mest fornuftige å tro at Gud er et relasjonsvesen i et fra evighet av harmonisk fellesskap, og ikke en enslig, selvbestaltet Gud. Det dreier seg mest om vilje; man kan være motvillig eller velvillig til det, alt selvfølgelig basert på trinitariske vers og perikoper i NT. Som Matt 28,18–20; 2 Kor 13,13; Rom 8,9; 1 Kor 12,4–6; Ef 4, 4–6.
Kristendom er også enkel på en annen måte, like enkel som Den apostoliske trosbekjennelse summerer opp; begrenset her til slutten av andre trosartikkel.: «… sitter ved Guds høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Og jeg skal bruke to bibelsteder; Apg 24, saken mot Paulus, og Hebr 6,1–2 for å vise hvor enkelt Paulus og Hebreerbrevets forfatter (Hebr heretter) fremstiller dette.
I sin forsvarstale mot øverstepresten Ananias og advokaten Tertullus, som anklaget ham for landshøvdingen Feliks, framfører Paulus to bevis. Han ville bevise at han, like så vel som dem hadde Skriften på sin side, og at summen av den kristne tro var en alminnelig oppstandelse for rettferdige og urettferdige.
I enerom med Feliks senere, forkynte han bl.a. «den kommende dom» (24,25). Da blir Feliks skremt. «Han har talt om rettferd, om avhold fra sanselighet og lidenskaper, og om den kommende dom på en slik måte at romeren tydelig har forstått at det ikke vil gå ham selv godt under denne dommen» (E. Fougner, Bibelverket).
Om vi går til enhver rettferdig rettssak; når aktor, forsvarer, vitner og den siktede har sagt sitt, er det dommerens ord som enten frikjenner eller dømmer skyldig. Jesu ord skal engang dømme, sier han i Joh 12,48: «Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ord jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.» Det er den samme siste dag da de som tror på ham skal oppreises (Joh 6,40.44.54). Det er den dagen da noen – av Jesus – skal dømmes skyldig (stå opp til dom), eller frikjennes (stå opp til liv); Joh 5,28f; jf. Matt 25,31–46.
Hebr 6,1–2 nevner flere ting angående «det vi først lærte om Kristus», bl.a. «om de dødes oppstandelse og den evige dom». Disse to nært knyttede sider ved den kristne tro hører altså med til det vi kan kalle barnelærdommen, eller de grunnleggende ting. Da er det klart at om vi lager en annen teologi isteden, må vi komme feil av sted. Som et regnestykke som bygger på feil sum, f eks at 2+3=7. Legger man da 4 til summen, får man 11. Men svaret er jo 9.
I dispensasjonalismen, som bygger på John N. Darbys teologi, har man rett nok en endelig dom, men man har i det minste én tidligere dom, nemlig dommen for Kristi trone ved de troendes bortrykkelse, gjeldende for bruden, 1.007 år før dommen for den store hvite trone.
Men det geniale i Lukas framstilling av saken mot Paulus i Apg 24 er at det ikke fins rom for en tidligere dom, for det er tydelig at den ene dom han refererer til overfor Feliks er den samme som skal skje på oppstandelsens dag, og den skal gjelde både rettferdige og urettferdige, v 15. Det var jødisk barnelærdom også; jf. Martas ord i Joh 11,24: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Den samme koblingen «de dødes oppstandelse og den evige dom» gjør som nevnt Hebr 6,2.
Annonse
Dispensasjonalister skiller ikke bare mellom flere (minst to) dommer, men også flere oppstandelser. Feilen forplanter seg fordi grunnlaget er feil, og bygger ikke på slike perikoper som Apg 24 og Hebr 6,1f i tillegg til en rekke andre som støtter den ene oppstandelse med forskjellig utgang på dommens dag (se f eks Dan 12,1–3; 2 Tess 1,5–10; Rom 2,5–10).
Det er ikke bare dispensasjonalister som bør ta til seg disse ordene, men også alle apokatastaser, de som har avlyst dommen for å redde Gud.
Gud, den treene, trengte verken oss mennesker for å ha samfunn med noen; det hadde Gud i fullkommen harmoni før noen ting, inklusive mennesket ble skapt, eller for at vi i humanistisk iver skulle fly etter hans ord for å rydde opp i «galskapen».
