Kristendom på sitt beste

«Det beste av kristen medlidenhet, det verste av religiøs makt». Slik oppsummerer den kristne amerikanske journalisten David French det vi ser utspille seg i Ukraina-krigen.

På den ene siden er vi vitner til hvordan kombinasjonen av politisk og kirkelig autoritet kan samkjøres på en urovekkende kraftfull måte. Men dette er ikke en måte som stemmer med hvordan Bibelen lærer oss at Guds rike skal gå fram.

De riktige virkemidlene er ikke militær tvang, men å forkynne evangeliet klart og rent, samt å tjene sine medmennesker.

Da Jesus ble spurt om hvilket bud som var det største, svarte han med å fomulere det doble kjærlighetsbudet. Mennesket skal elske Gud med alt det er og har. Men et annet bud er like stort: Å elske sin neste som seg selv.

Også apostelen Paulus fremholder at alle budene i loven kan oppsummeres i nestekjærligheten. «Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven», heter det i Romerbrevet.

Som Dagen fortalte om i forrige uke, er det kristne i Polen som i dag strekker seg svært langt for å hjelpe flyktninger fra Ukraina. De setter til side egne behov for å møte behovene til dem som har måttet forlate egne hjem og eiendeler. Fra Romania, Moldova og andre grenseland leser vi liknende rapporter.

Både i Norge og andre land lenger unna krigen er det mange menigheter som engasjerer seg for å hjelpe flyktningene. Behovene er enorme.

Vi står overfor den største interne flyktningstrømmen i Europa på nesten 80 år. Selvsagt er det dessuten mange ikke-kristne som engasjerer seg. Medmenneskelighet finner vi heldigvis hos mange, uavhengig av tro. Men det bør være naturlig for kristne å stille opp når man har mulighet.

Det er likevel ikke gitt at omgivelsene ser det slik. «Be en kristen beskrive andre kristne, og svarene vil trolig være gavmilde, medlidende, elskende og respekterende. Spør en ikke-kristen, og det er mer sannsynlig at du får høre at kristne er hykleriske, dømmende og selvrettferdige. Ikke-kristne er også langt mer tilbøyelige til å si at kristne ikke representerer Jesu lære».

Slik sammenfatter Religion News Service en fersk undersøkelse som Den episkopale kirke i USA har gjennomført. Det er ikke grunn til å forvente at funnene ville være vesentlig annerledes her til lands.

Få aktive kristne vil kjenne seg igjen i en slik beskrivelse. Den som leser Dagen regelmessig, vil få mange glimt av alt det gode arbeidet som kristne organisasjoner og menigheter gjør for medmennesker.

Det gjelder ikke bare flyktninger, men også fattige, eldre og rusavhengige. Her har kristne en rik og bibelsk begrunnet tradisjon. Det er grunn til å være takknemlig for, og la seg inspirere av, denne arven.

Man skal likevel ikke være for snar til å avfeie andres inntrykk som feil. Det er være verdt å tenke over hvordan mange mennesker har fått et negativt inntrykk av kristne. Egenvurderingen kan være mangelfull.

I et mer sekularisert og pluralistisk samfunn kan man ikke unngå at det oppstår spenninger mellom kristne som vil ha Bibelens Gud som Herre og mennesker som ikke regner med noen slik autoritet.

Samtidig er det all grunn til å minne om at kristne er kalt til å elske alle, også dem som er motvillige eller fordomsfulle. Kristne er til og med kalt til å elske sine fiender. Derfor bør det være utenkelig for kristne å kaste seg på bølgen av russerhat som vi ser i Europa.

I en tid som er preget av mye mørke, fortvilelse og forvirring, bør kristne å ta til seg Jesu ord i Bergprekenen: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»