Kristendommens tid er forbi

Ansgar Sletteberg stiller et betimelig spørsmål: Hvorfor advares det ikke klart og tydelig både fra prekestolene og media mot Muhammeds vranglære islam? (Dagen 25. juli 2017) Ja, hvorfor ikke? Spørsmålet fortjener et svar.

Det mest nærliggende svar er at vi som samfunn har åpnet for islam og slett ikke ser det som noen trussel, men som en berikelse. Mange har sagt dette i klartekst. Sist ut er vår egen statsminister Erna Solberg.

Ved avslutningen av ramadan for en måneds tid siden, talte hun til 8.000 troende muslimer. Her betonet hun nødvendigheten av å utvikle en fellesskapskultur.

Mellom kristne og muslimer var det mer likheter enn forskjeller, fikk vi høre. Budskapet var at nå gjaldt det å utvikle en kultur som bandt disse gruppene sammen.

Bak disse ordene ligger en erkjennelse av at kristendommen her til lands gradvis er blitt så avsvekket at det nå går an å tenke nytt. Når det nye Norge nå skal bygges, må vi utvikle en kultur og en religion som også omfavner våre nye landsmenn.

Det gjelder å bygge bro over til den muslimske verden slik at også gode muslimer kan føle seg hjemme her. Da kan vi ikke lenger stå beinhardt på vår kristne tradisjon. Det vil være dysfunksjonelt og splittende.

Høyre vil få helhjertet støtte av Arbeiderpartiet. De har i mange år talt varmt for det flerkulturelle fellesskap. For dem er det neppe omsorgen for innvandrerne som er drivkraften, men muligheten for å desavuere kristendommen.

Kristendommen har helt siden partiet ble grunnlagt vært sosialismens ideologiske motpol. Og ettersom kristne verdier er nedfelt i vår kultur og nasjonale tradisjon, gjelder det å skyve denne kulturen til side og åpne for en ny «fellesskapskultur». Bare på den måten kan sosialismen nå sitt endelige mål.

Hva så med kirken? Hvorledes tenker den? Ja, den har jo allerede åpnet for lesning fra Koranen under gudstjenesten enkelte steder. Men den holder nok kortene fremdeles tett til brystet, for den vil nok se utviklingen an. Kirken er fremfor alt en værhane.

Men heller ikke kirkens menn kan unngå å registrere at avkristningen går sin gang. Ifølge gallup mener 70 prosent av det norske folk at det ikke finnes noen Gud. Antall døpte og antall kirkelige vielser går ned år for år.

Det eneste som øker er antall barn født utenfor ekteskap. Også kirken innser at kristendommen har mistet sitt tak på det norske folk.

Tar vi et historisk tilbakeblikk, får vi et større lys over dette. Allerede høsten 1940 uttalte lederne for kirke og misjon, at angrepet på vårt land var en konsekvens av at samfunnet var blitt for verdsliggjort.

Krigen forandret ikke på dette. Under Hallesby-debatten på 50-tallet forsvant læren om fortapelsen, og begreper som synd og nåde ble sterkt avsvekket.

På 60-tallet kom kvinnelige prester – i klar strid med den apostoliske lære. Antall kristendomstimer i skolen ble sterkt redusert og kristendomsundervisningen var ikke lenger å forstå som kirken dåpsundervisning.

Så kom likestillingsideologien og med den abort, samboerskap og homofili. Folket kom lenger og lenger bort fra kristen tro, og kirken gjorde ikke annet enn å toe sine hender. Til slutt fant kirken ut at ekteskap mellom homofile og heterofile var like bra. Det endte altså opp med en total fornektelse av Guds ord både i folk og kirke.

Og egentlig kommer kirken til duk og dekket bord. Mange av Muhameds etterfølgere har den samme pietet og fromhet som vi finner i de mer lavkristelige kretser her til lands. Men viktigst er at Koranen har svært mange henvisninger til den kristne tro.

Bare Mosebøkene er nevnt ikke mindre enn 100 ganger i Koranen. Jesus får også positiv omtale. Det er de forskere som mener at Koranen egentlig ikke er noe annet enn en omskriving av Bibelen.

Så spranget fra den ene religionen til den andre behøver ikke være stort. Det gjelder bare å gå litt varsomt frem slik at dagens menighet ikke tar anstøt.

Det er ingenting i dagens situasjon som tilsier at kirken kommer til å stå opp for den kristne tro. Utviklingen er simpelthen kommet for langt. Jeg tror at Erna Solberg har gitt stikkordet som kirken kan innrette seg etter: det gjelder å bygge en fellesskapskultur.

En slik marsjretning vil ha stor tilslutning i det politiske miljø og sikre kirkens plass i fremtiden. Og hva gjelder folket, bryr det seg ikke. Den ene tro kan være like godt som den andre. Den dag det eventuelt våkner opp, vil det være for sent.