Debatt
Kristenretten er i sitt innhold det motsatte av hva Jesus lærte
Vi må lære mer om vår kristne kulturarv og kristendommens velsignelse, uttrykker Haakon Georg Moe, leder for Felleskristen komité for Moster 2024, i et intervju i avisen Norge Idag 12. april.
Ja, la oss nytte anledningen til å få fram alle sider av sannheten. Selve kristningsverket ser kanskje ut for å være unnagjort på noen tiår, men konsekvensene og motivet av å gjøre det med makt har vi trolig betalt for i tusen år i ettertid. Vi synes fortsatt i dag å være en vingeklippet menighet som de siste 150 årene har overlevd i en bølgende vekkelseskultur, som igjen lider av manglende evne til å bære varige frukter i egen nasjon.
Annonse
Sett i et teologisk perspektiv, skriver Markus i 16,17–18: «Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.»
Vi skulle gjerne fått erfart mer i vårt land av hva disiplene fikk erfare. Håpet hos Jesus var at han skulle etterlate seg mer enn et oppgjør for vår synd.
Esekiel skriver i 20,11 at Jahve gir israelsfolket sine chukim og kunngjør dem sine mishpatim. For at det menneske som holder dem, skal leve ved dem. I norsk oversettelse heter chukim bud og mishpatim lover. Esekiel kaller de fem første budene chukim og de fem siste mishpatim. I versene 21 og 22 skriver Esekiel at dersom chukim og mishpatim ikke overholdes, vil det være årsaken til at Gud holder tilbake sin hånd for sitt navns skyld. Her er et premiss som i sin mangel kan forårsake en begrensning.
Er det ikke også dette Jesus understreker i de siste samtalene med disiplene sine i Johannes evangeliet 13–17? I en ordveksling med Filip sier han i 14,21: «Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg.»
Jesus uttrykker i sin avskjedstale at der er en sammenheng mellom å kjenne Jesus, tro på ham og å elske ham. Hvis det er slik at å tro på Jesus og å elske Jesus hører sammen, da tenker Jesus at det vil gi seg utslag i at hans bud blir holdt. Da er vi tett på forståelsen hos Esekiel, som sa at folket skulle leve ved budene.
Hvis budene Jesus ber oss om å holde er en kvittering for vår tro, da er de også premisset for ordene Jesus meddeler Filip i Joh 14,12: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør.»
Budene måtte altså først etterleves. Derfor kan bare Guds rike bygges på premisset av at budene Jesus ga oss blir overholdt. Da vil fruktene bli varige. Men snakker Esekiel og Jesus her om de samme budene? Ja, de snakker om akkurat de samme budene. Jesus har bare tatt de fem chukim-budene og sammenfattet dem i dette ene om å elske Herren først av alt.
De fem siste, mishpatim-budene, har han sammenfattet i dette som er like viktig; å elske sine medmennesker. Dette blir dermed et premiss for at Guds rike skal vokse.
Annonse
Jesu halvbrødre slet med å forstå dette, men i sitt brev skriver Jakob hva det vil si å overholde mishpatim-budene. I 2,8 kaller han det den kongelige lov, og bruker mange innfallsvinkler på å forklare leseren at det enkelt handler om å ikke gjøre forskjell på folk, eller å sette seg høyere enn noen, eller å finne seg selv å være mer verd enn andre. I denne livsfilosofien ligger nøkkelen/premissene til de varige fruktene, Guds rike og det kristne samfunnet.
Jesus visste at hans rike bare kunne vokse etter surdeigsmodellen, slik Hauge og haugianerne har vist oss. Likevel skal vi tro på kristenretten. Vi utfordres til å tro at kristenretten har kristnet og kan igjen kristne samfunnet. Dermed også at kristenretten er vår kristne kulturarv.
Problemet er derimot at kristenretten fra 1024 jobbet motsatt. Det hjelper lite om vi i dag projiserer inn kristen tro i dette kristningsprosjektet. Kristenretten er i sitt innhold det motsatte av hva Jesus lærte fra seg i de siste samtalene med dem som skulle ta hans livsvisdom videre. Derfor vil det også være nytteløst om troen er koblet mot loven, kristenretten, skapt av kirken som hierarkiets øverste autoritet. Da blir det loven som skal skape den kristne kulturen og det kristne samfunnet. Hvis det er slik, har ikke da i realiteten Esekiel og Jesus fortalt oss at kristenretten har en antikristen funksjon?
Kristenretten fikk sin kirkestyrte utvikling, og lovens progresjon fra 1024 sendte oss ned i et åndelig mørke. Bålene og galgene kom 50–100 år etter reformasjonen. Kristenrettens bunn ble nådd med Christian V. Lov av 1687:
6.1.7 og 8. «Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage. Haver nogen sin Haand til nogen saadan Guds Foragt brugt, da bør den og af hannem levendis at afhuggis, og hos Hovedet paa Stagen fæstis.»
Det er dette som er konsekvensen av kristenrettens progresjon. Chukim og mishpatim-budene var blandet sammen på grunn av uforstand eller for å utøve makt. Chukim-budene var ikke lenger en sak mellom mennesket og Gud. Gud var blitt menneskets dommer i kirkens posisjon og tjeneste. Det kan synes vanskelig gi dette overgrepet, som kulminerer i Christian V. lov, etiketten kristenrett, uten at det samtidig gir en opplevelse av at kristennavnet misbrukes. I så fall kan vi kanskje også forstå at Gud holder tilbake sin hånd for sitt navns skyld i vår nasjon i dag.
