Kristne er kalt til å elske livet

I forrige uke skrev Dagen om en OECD-rapport som viste at Norge må forberede seg på en aldrende befolkning. Lenge lå norske fødselstall i øvre sjikt blant de 38 industrialiserte landene som er med i denne organisasjonen.

Siden 2010 har utviklingen snudd dramatisk. I fjor var fruktbarhetstallet nede på rekordlave 1,41 pr. kvinne i fruktbar alder. Det er langt unna det som trengs for å opprettholde en befolkning, nemlig cirka 2,1.

Både økonomer og politikere ser med bekymring på konsekvensene dette vil få for velferdsstaten på sikt. Daværende statsminister Erna Solberg (H) oppfordret i nyttårstalen i 2019 nordmenn til å få flere barn.

Nå i mai kom barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) på banen. I VG lanserte hun flere forslag for å stimulere fødselstall vi ikke har sett her i landet på 50 år.

Det er å håpe at trenden kan snus, men det er viktig å ha et stort nok perspektiv. Fallende fødselstall er en utfordring i hele den industrialiserte verden. Som Dagen skrev om i fjor, er situasjonen mest dramatisk i Sørøst-Asia. Fødselsraten i Sør-Korea har falt helt ned på 0,9. Da går aldringen av befolkningen uhyre fort.

En slik befolkningsutvikling innebærer ikke bare økonomiske utfordringer. Den påvirker fremtidsutviktene til skoler, idrettslag og menigheter. Den fører til mindre vitale lokalsamfunn. Og den gjør også at det enkelte menneske har mindre nettverk rundt seg i familie og nærmiljø.

«Religiøse mennesker har flere barn», lød oppsummeringen av prosjekt utført av forskere ved Det østerrikske vitenskapsakademiet og Universitetet i Wien i 2021. De konkluderte med at hvorvidt man vil ha bare ett barn, den klassiske tobarnsfamilien eller en stor familie, også er relatert til hvor religiøs du er. Dette var basert på funn blant kristne i åtte europeiske land.

De norske velferdsordningene for barnefamilier er svært gode sammenliknet med andre europeiske land. Den alvorlige svekkingen av kontantstøtten og den lave engangsstøtten til mødre som ikke er i jobb, er uheldige hvis målet er at det skal bli født flere barn. Det er likevel gode grunner til å tenke at den største utfordringen ikke er politisk, men kulturell.

De siste tiårene har den kristne tro fått stadig mindre plass i Norge. Det gjelder i samfunns- og kulturliv, men også i det personlige livet til mange. For første gang var det i 2022 et flertall på 51 prosent av nordmenn som sier at de ikke tror på Gud, ifølge Norsk Monitor fra Ipsos.

Noen ser dette som opplysning. Andre ser det som oppløsning. Den første gruppen vil gjerne tenke at Norge er kommet ut av mørke og overtro og har tatt steget inn i en virkelighetforståelse basert på vitenskap og frihet.

Den andre gruppen vil ikke nødvendigvis mene at alt var bedre før. Men man vil likevel mene at Norge og andre sekulariserte vestlige land har løsnet bånd som ga tilværelsen mening og sammenheng.

Det er tankevekkende at flere av vår tids store verdikamper handler om livets begynnelse og slutt, og også om hva et menneske er. Liberaliseringen i synet på abort, kjønnsteori og dødshjelp kan alle ses som eksempler på at mennesket ikke lenger ser på livet har en mening gitt av Skaperen. I stedet blir livet sett som tilfeldig. Meningen er noe vi selv konstruerer.

Tapet av mening og retning rammer ikke bare individer, men gir seg altså større kulturelle utslag. Et liv som ikke oppleves å ha en dyp mening utenfor oss selv, blir det både vanskeligere å holde ut og mindre hensiktsmessig å føre videre.

Kristne kan ha gode grunner til å være bekymret for den kulturelle utviklingen på disse områdene. Samtidig innebærer den store muligheter. De som tror på en god Skaper, som også har blitt menneske for å frelse oss fra skyld og død, kan være en motkultur. Kristne er kalt til å elske livet og dele denne kjærligheten med andre.