Kristne ledere deler fra sitt personlige trosliv: «En gave til norske kristne»

Fra jeg en gang i tenårene ble introdusert for begreper som stille stund, andaktsstund, personlig tid med Gud og hva det måtte være, har følelsen av tilkortkommenhet vært dominerende. Og den følelsen kan være ganske sterk når man lever i miljøer hvor observerbar inderlighet er et viktig troverdighetskriterium.

Mange kristne kan nok kjenne seg igjen i ulike grader av slike følelser. Noen finner varige rytmer som kanskje ikke er fullt så ambisiøse som de helst hadde ønsket, men som de klarer å gjennomføre. Noen lever i en stadig søken etter rutiner de klarer å praktisere, mens andre enten blir værende i en følelse av å feile, eller de gir opp.

Med dette bakteppet ble jeg umiddelbart betatt av boken «Påkoblet» som i disse dager blir lansert av Luther forlag. Boken har undertittelen «Enkelt og overkommelig andaktsliv», og er redigert av pastor Thomas Aas Pedersen i Misjonskirken Bryne. Foruten ham selv møter vi 15 kristne personligheter som forteller som sitt andaktsliv, både hvordan de gjør det i dag og hvordan de har tenkt og praktisert gjennom årene.

Interessant nok setter baptistpastor Bente Sandtorp ord på manges erfaringer når teksten hennes blir innledet slik: «Jeg er pastor og har levd årevis med en fortrengt dårlig samvittighet når det gjelder eget andaktsliv.»

Både hun og flere av de andre bidragsyterne fortjener ros for å være så åpne om det de ikke har fikset. Særlig for forkynnere, prester og pastorer kan det nok oppleves sårbart å skulle snakke åpent om ens eget andaktsliv. Men de gjør de som bidrar i denne boken.

Og det er en fascinerende samling folk som skriver. De er i ulike livsfaser, og kommer fra ulike kristne sammenhenger. Redaktør og forlag fortjener ekstra ros for å involvert en gledelig høy andel kvinner. Jeg tror nesten jeg må ta med hele listen, fordi nettopp sammensetningen er så interessant. Foruten nevnte Thomas Aas Pedersen er det disse som skriver:

– sogneprest Sunniva Gylver i Fagerborg menighet i Den norske kirke

– pinseforkynner Thomas Neteland

– katolikk og kommunikasjonsleder ved MF Ragnhild Aadland Høen

– førsteamanuensis Truls Åkerlund ved Høyskolen for ledelse og teologi

– baptistpastor Bente Sandtorp

– pastor Andreas Hegertun i Filadelfiakirken i Oslo

– forfatter og kommunikasjons- og markedsleder i Normisjon Victoria Bø

– barne- og familieevangelist Viggo Klausen i Misjonskirken Norge

– forfatter og pastor Torbjørg Oline Nyli i Ytre Randesund Misjonskirke

– prest Vidar Mæland Bakke i Bymenigheten - Sandnes i Den norske kirke

– rektor Ingunn Folkestad Breistein ved Ansgar bibelskole og Ansgar høyskole

– Pinsebevegelsens leder Øystein Gjerme

– Levende tro-konsulent Linda Andernach Johannesen i Misjonskirken Norge

– daglig leder Eivind Arnevåg i Oase

– pastor Egil Elling Ellingsen i IMI-kirken

Jeg lar meg fascinere Thomas Neteland, som er født i 1993, og som skriver om pustehullene i tilværelsen, om behovet for å legge bort telefonen og å lese i en fysisk bibel.

Jeg gleder meg over å lese katolikken Ragnhild Aadland Høen fortelle om småbarnsfasen: «Da min personlige bibellesning krasjet, tok Kirken over og bar meg.» Hun skriver også at «Martin Luther anbefalte alle å starte hver dag med å tegne korsets tegn over kroppen. Det er selvsagt også min anbefaling.»

Truls Åkerlund anerkjenner behovet for ekthet i gudslivet, men advarer mot den skepsisen dette behovet kan føre til i møte med faste rammer. Andreas Hegertun forteller om de ulike bønnespråkene de benytter i menigheten han leser, og skriver vakkert om Ole Hallesbys gamle utsagn om å «lukke Jesus inn» - en annen måte å snakke om Guds nærvær på.

Det er både sterkt og vakkert når forfatter Victoria Bø skriver at «Bønnen er noen ganger et gledesutbrudd, andre ganger et innstendig rop om hjelp. Av og til er bønnen uttrykk for alt jeg lengter etter. Men muligheten til å formulere lengsler, gi dem til Gud, er i seg selv en gave som gir håp.»

Og hun blir fulgt opp av Øystein Gjerme som skriver at «Da jeg var ung lærte jeg at jeg skulle gjøre hva som helst på tross av mine omstendigheter. Nå som jeg er voksen, har jeg lært at det er klokere å gjøre alt i lys av mine omstendigheter.» Det ligger mye livsvisdom i dette.

En rød tråd i boken er det sterke ønsket om et levende gudsliv. Om at slik kroppen trenger mat, trenger vårt indre menneske åndelig næring. Noen anbefaler morgenstunder med Gud, andre velger seg noen av døgnets øvrige tidspunkt. Uten å relativisere selve konseptet, bidrar skribentene med en rekke ulike råd og tips. Og det er fint når Egil Elling Ellingsen i IMI-kirken skriver om å våge stillheten.

Det er ikke ofte jeg blir så glad av å lese en bok som jeg ble av å lese denne. «Påkoblet» er en gave til norske kristne.