Kristne må invitere politikere på besøk

Mesteparten av oppmerksomheten rundt denne ukens rådsmøte i Norges Kristne Råd har dreid seg om hvorvidt Brunstad Christian Church skulle få bli medlem. Men rådsmøtet handlet om mer enn det. Og det at BCC ønsker et slikt medlemskap, sier noe om en samfunnsutvikling som gjør Norges Kristne Råd til en stadig viktigere arena.

Brunstad Christian Church tatt opp som medlem i Norges Kristne Råd

Da jeg begynte som journalist, ville nok mange kristne tydelig og klart si at de slett ikke ønsket tilknytning til Norges Kristne Råd. Til det var den teologiske profilen i beste fall for uklar. Nå er situasjonen en annen.

Ikke fordi den teologiske avstanden har blitt mindre, snarere tvert imot. Men fordi flere kristne ser at de har et interessefellesskap som finnes selv om de er uenige om viktige teologiske spørsmål.

Den norske kirke er den klart sterkeste aktøren, men rådet er innrettet slik at folkekirkens plass ikke skal bli altfor dominerende. Frikirkeligheten er delt mellom dem som har tonet ned fronten mot liberal teologi, og dem som fortsatt holder en litt større avstand til majoritetskirken.

Dette ble blant annet synliggjort da tidligere preses Helga Haugland Byfuglien ble tildelt økumenikkprisen under festmiddagen onsdag kveld. Misjonskirkens generalsekretær Øyvind Haraldseid ledet festen. Noen frikirkelige ledere ville nok ha kvidd seg for å skulle stå for en slik tildeling til en biskop som har ledet an i den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Men selv om uenighetene fortsatt er høyst reelle, har altså ønsket om å kritisere hverandre avtatt i styrke. Dermed blir de som ønsker en tydeligere tone i saker som er betente internt, stående mer alene i dette rådet.

Enhver konsensuskultur kan ha som følgevirkning at den knebler uenighet. De færreste trives i rollen som den delegaten som ikke vil slutte å snakke om det de andre ikke vil snakke om. Og selv om uenigheten ikke kommer like skarpt til uttrykk, betyr det slett ikke at alle nå har blitt enige.

På sett og vis er kanskje ingen helt ut komfortable med den situasjonen. Men man vurderer at dette er det beste man kan få til. Og man mener at fredelig sameksistens gagner alle.

Det som preger fellesskapet, er ikke minst ønsket om å finne den kristne kirkes rolle i det moderne Norge. Det er en stor utfordring. Dette var et hovedtema i styreleder Berit Hagen Agøys tale til rådsmøtet onsdag.

Det må jobbes litt hardere i motvind

Hun sa blant annet at «Hvis kristne opplever seg som en utsatt minoritet og kjenner utenforskap i det norske samfunnet – da er det noe aldeles galt som er i ferd med å skje.»

Forutsetningen for denne opplevelsen er det verdt å se nærmere på. For her står vi nok overfor ganske ulike utgangspunkt. Jeg tror Berit Hagen Agøy har helt rett når hun snakker om hvordan noen er bekymret for «sekularisering og normoppløsning – og ikke minst over en økende kunnskapsløshet om kristendom blant folk flest.»

Hun har også rett når hun sier at «Enkelte opplever at deres ytrings- og handlingsrom for å hevde kristne synspunkter og aktiviteter innskrenkes.» Og det blir enda mer alvorlig når «Kristne barn og ungdommer melder at de kjenner seg utenfor og kvier seg for å flagge sin tro.»

Men så er det også nyttig å se problemstillingen fra motsatt utgangspunkt. Om man setter seg ned med en som for eksempel er medlem i Human-Etisk Forbund, vil vedkommende ganske raskt kunne nevne en rekke momenter som peker i motsatt retning.

De oppunder 1.000 elevene som går på bibelskole her i landet utløser rundt drøyt 100.000 kroner i offentlige tilskudd pr elev. For å gå på bibelskole.

Misjonssambandet får hvert år over 800 millioner kroner i offentlig støtte for å drive kristne skoler og barnehager. Det er omkring halvparten av Misjonssamandets totale økonomi.

Rundt 75 prosent av den norske befolkningen er medlem i en av kirkene som er tilsluttet Norges Kristne råd. Det tildeles offentlig støtte for disse medlemmene.

Og ikke minst: den kristne tro er fremdeles forankret i Grunnloven. Med andre ord: Hvis man skal hevde at den norske staten, den norske offentligheten, motarbeider kristen tro, da har man forholdsvis høye forventninger til hva en moderne stat skal gjøre.

Likevel er ikke forventningene helt unaturlige, de har sin bakgrunn i det samfunnet Norge har vært. Men dette enhetssamfunnet har vært i endring over lang tid. Dette begynte lenge før innvandringen til Norge skjøt fart for rundt 50 år siden. Så det er helt uhistorisk å gi muslimene skylden for endringene.

Derfor er det bra at Norges Kristne Råd vil finne ut «hva som er faktiske hindringer for en frimodig kristen tro i landet vårt» og «hva som er opplevd utenforskap fordi storsamfunnets verdier i mindre grad enn tidligere samsvarer med det vi ofte kaller «tradisjonelle kristne verdier» som Berit Hagen Agøy sa det.

Den regjeringen Jonas Gahr Støre snart skal presentere, kommer antakelig til å bestå av færre med kjennskap til kristent arbeid enn Erna Solbergs regjeringer har gjort. Da bør flere menigheter, bedehus, ungdomsklubber, kor, bibelskoler, friskoler og andre kristne virksomheter frimodig invitere politikere på besøk.

Manglende kjennskap er ikke det samme som motstand. Fordommer kan korrigeres. Men initiativet kommer ikke uten videre fra politikerne selv. Og kanskje vil det vise seg at noen av dem faktisk er motstandere.

Men den kristne kirke har aldri kunnet ta offentlighetens støtte for gitt. Sånn er det ikke nå heller. Selv om de offentlige støtteordningene her i landet kan gi inntrykk av noe annet.

Derfor gjelder det nå som før at «Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist», som det heter i salmen.