Kristus står også blant tilhengerne av krigen

Hver dag forsterkes lovløsheten og usannheten. For hver ny dråpe (enda en «bønn», enda en falsk preken, enda en tilbedelse av keiseren som Gud, enda mer «halv-kjetteri»), kommer tankene – igjen og igjen: Når slutter kirken å være kirke og blir en klubb for rollespill?

Da kom en uventet tanke. Vi har en tendens til å dele verden inn i oss og dem, og trekke oss tilbake fra dem hvis ord og gjerninger virker uakseptable for oss. Men gjorde Kristus det?

Han gikk til tollerens hus – etter våre standarder var tolleren en halvrøver, en korrupt tjenestemann. Og til de rettferdige som var forvirret, sa han: «Jeg er ikke kommet for å kalle de rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Kom hjem til mange

Han kom hjem til mange forskjellig mennesker; både til dem som ble ansett for usømmelige til å motta en hånd, og til dem som var del av Israels «åndelige elite», som han selv fordømte som «kalkede graver». Tollere, skriftlærde og fariseere, «folkets ledere» og «sauer som trengte en hyrde».

Han går til hver den som er klar til å kalle ham og vender ingen av dem ryggen.

Han dømmer de stolte og selvsikre og gir håp til de knuste og ydmykede. Men han unngår ingen (bortsett kanskje fra Herodes, som lenge hadde ønsket et møte med ham).

Når vi hører lignelsen om den tapte sauen, er jeg redd for at vi blir villedet av bildet – en søt, tapt sau som var redd blant ulvene. Dette bildet er gitt oss gjennom øynene til en kjærlig Gud, hyrden, som ikke legger merke til den fillete ullen med skitt som har festet seg. Men i virkeligheten er denne sauen enhver person som har kommet bort fra Gud: både en voldtektsmann, en røver og en morder, og en som godtar enhver løgn og usannhet, inkludert tilhengere av broderkrig, våre blinde brødre og søstre.

Urettferdig

Så merkelig og urettferdig som det kan virke for oss, forlater Kristus oss (hvis vi anser oss som trofaste) og drar for å frelse dem som ved sin blindhet dømmer seg selv til åndelig død.

Han legger ikke skjul på dette og sier gjentatte ganger i evangeliet: Gud har ikke rettferdighet, han er barmhjertig og full av nåde. Vi kan godt klage på ham for dette, som den eldste sønnen gjorde – han ville ikke akseptere den bortkomne, fortapte broren.

Arbeiderne klaget, de som led mens de arbeidet i varmen hele dagen og ble likestilt med dem som bare arbeidet den siste timen. Men hvis vi ønsker å være sammen med Gud, kan vi bare akseptere hans grenseløse barmhjertighet og nåde – og tåle den. Og kanskje kan vi glede oss, se hvor grenseløs hans kjærlighet er. Han gir oss håp om frelse.

Prøver å forandre dem

Vi må venne oss til tanken om at Kristus står blant tilhengerne av krigen. Han deler ikke deres tanker og ønsker, men prøver å forandre dem.

Jeg tror at selv i de templene hvor løgnen nå lyder, drapert i sannhetens klær, hvor hat blir framstilt som kjærlighet, er Herren til stede. Det virker for oss umulig og urettferdig. Men Herren står midt blant sine tapte barn, ikke for å godkjenne det de gjør, men for å spare i det minste noen.

«Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg» (Jesaja 49,15).

---

Fader Ioann (John) Burdin var prest i Den russisk-ortodokse kirken i landsbyen Karabanovo utenfor byen Kostroma (nordøst for Moskva) i Russland da Vladimir Putin satte i gang en fullskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022. Burdin og hans pensjonerte prestekollega Georgi Edelstein publiserte en tydelig protest. På menighetens nettside kalte de krigen «brodermord». Etter at Burdin i prekenen søndag 6. mars fastholdt budet «Du skal ikke drepe», kom politiet. En dommer dømte Burdin til å betale 35.000 rubler i bot, langt mer enn en månedslønn. Presten ble truet med fengsel dersom han fortsatte «å diskreditere Russlands hær». Burdin ble presset ut av jobben i landsbykirken. Burdin er også senere verbalt truet av sin kirkeledelse med nye sanksjoner fordi han har kritisert Moskva-patriark Kirills støtte til krigen i Ukraina.

Burdin kan følges på Telegram: https://t.me/ioannburdin

Teksten er oversatt av Johannes Morken i Stefanusalliansen.