Kristusdisipler før og nå

Da Edin Løvås som pensjonist bosatte seg i sentrum av Halden, pratet jeg ofte med ham når vi møttes på gata eller han ringte meg fordi han hadde noe viktig på hjertet. Jeg kunne tydelig merke at han var en overgitt Kristusdisippel.

Hele livet forsøkte han da også å virkeliggjøre setningen som kom til ham i 1946: «Vår tid trenger Kristus-disipler.» Men Edin Løvås kombinerte dette med stor humoristisk sans og vekt på å unngå overdreven åndelighet.

Slik skal de få unge til å gå «all in»

Når jeg har fulgt med på debatten rundt konferansen «The Send» i juni 2022, er Edin Løvås en av dem jeg har tenkt på. Han ville nok hatt noen utfordrende ord å si i en slik sammenheng.

Men mine tanker har også vandret videre, til kvinner fra kirkens første århundrer, omtalt i min bok «Kvinnelige forbilder – portretter fra den unge kirken». Deres erfaringer av å være Kristusdisipler er vel verdt å hente fram også i vår tid.

Bør unge mennesker delta på en konferanse der de vil bli oppfordret til å gå «all in» for Jesus? For min del tenker jeg da på Macrina den yngre og Melania den yngre på 300-tallet.

All in for Jesus

Den ene tilhørte en rik familie i Lilleasia, den andre en svært rik familie i Roma. Begge hadde gode utsikter for å lykkes i datidens sosietetsliv, men tidlig i tenårene sa de at de mest av alt ønsket å tjene Jesus helhjertet og hjelpe andre mennesker. Resten av livet gjorde de som de hadde lovet. Flere andre kvinner fulgte deres eksempel.

Kvinnene distribuerte overklassens økonomiske ressurser til fattige og forsvarsløse, noe som rystet samfunnets elite. Tidligere slaver ble satt fri. Penger ble delt ut til kirker, til fattige og for å kjøpe fri fanger fra tvangsarbeid.

I stedet for å leve i luksus, henga de seg til omsorg for fattige, og til bønn og bibelstudium. Man merket at de trodde på Jesus og fulgte ham. Når disse kvinnene ga seg helhjertet til Jesus i sin ungdom, så hvorfor ikke også i dag?

Nå kjenner jeg ikke talerne på denne konferansen. Men for at en helhjertet overgivelse hos unge mennesker skal fungere positivt, trengs det sunn veiledning. Da tenker jeg på Albina som i årene 410–420 ledet et kloster i Jerusalem.

Hun så at det å gi seg helhjertet til Jesus, også kunne føre til overdrivelser. Det reagerte hun mot. Albina understreket viktigheten av å balanse i livet sitt. Hun så ingen verdi i overdrivelser. En slik veiledning trenger ivrige, unge mennesker også i dag.

Det er flott hvis et arrangement som The Send får flere unge mennesker til i større grad å leve etter Jesu ord. Samtidig bør talerne understreke at man aldri kan flykte fra seg selv, uansett hvilken tjeneste man har eller hvor i verden man er.

Amma Matrona, en av ørkenmødrene i Egypt på 300–400 tallet, advarte dem som tenkte at man ble mer hellig bare man kom til et annet sted:

«Vi bærer oss selv med oss hvor vi enn går, og vi kan ikke unnslippe fristelser ved å rømme.»

Til forsvar for The Send

En annen av ørkenmødrene, Amma Synkletika, advarte mot dem som underviser andre, men ikke lar sine store ord om Gud bli fulgt opp av en rett livsførsel. Det kan bli til stor skade, akkurat som gjester kan bli skadet hvis man inviterer dem inn til seg i et falleferdig hus.

For disse kvinnene handlet det om mer enn å være ivrige kristne. Først og fremst skulle Kristus lyse gjennom dem og bli synlig for andre. Dessuten fant deres iver og engasjement hele tiden sted innenfor rammen av kirkens fellesskap.

Kvinnene fikk ikke bare åndelig næring gjennom sitt private andaktsliv, men også fra kirkens faste gudstjenester, dens bønner og eukaristien (nattverden).

Slik finner vi mange eksempler fra de første århundrers kristne kvinner som går rett inn i debatten rundt The Send og ungdommelig engasjement. Heldigvis møter jeg stadig nye mennesker som ønsker å lære av disse oldkirkens kvinner – og menn.

I Halden har vi en del år samlet folk fra Oslofjord-området til et Oldkirkelig forum. I Bergen har man nylig kommet i gang med det samme. På vår Facebookside lar flere hundre ukentlig seg inspirere av sitater fra oldkirken.

Og ikke minst når jeg skriver og taler om disse kvinnene som har blitt mine forbilder, merker jeg at det er historier som også mange andre tar til sitt hjerte. Dette gir håp for kirkens fremtid. For også vår tid trenger Kristusdisipler.