Kristusfiguren Aslan

Den britiske litteraturprofessoren Clive Staples Lewis utgav en serie på syv barnebøker i perioden 1950 til 1956, og serien ble snart betegnet som Narnia-bøkene, etter det landet serien er foregår i.

Vel 70 år etter at den første av bøkene kom ut, er «Løven, heksa og klesskapet» solgt i mer enn 100 millioner eksemplarer på rundt 100 språk, og har etablert seg som en av de virkelig klassiske skjønnlitterære bøkene med barn som hovedmålgruppe.

Den er også blant de tidlige og epokegjørende bøkene innenfor den literære genre som nå vanligvis omtales som «fantasy». På mange måter var Lewis genrens grunnlegger, sammen med sin Oxfordkollega J.R.R. Tolkien, mannen bak «Ringenes herre» og «Middle Earth».

Teolog inspirert av C.S. Lewis' fantasiverden: – Julenissen blir en profet i Narnia

Da Narnia begynte å komme ut, var Lewis allerede etablert som forfatter, først i sin faglige genre engelsk litteratur hvor flere av hans bøker er blitt klassikere. Det andre og mer uventede, var hvordan han etterhvert markerte seg som en av de mest profilerte forsvarerne – og utleggerne - av kristen tro i offentligheten.

At han skulle gi seg i kast med barnelitteratur var uventet hos de fleste som kjente ham. Han hadde ingen spesiell interesse for den type litteratur, og han hadde ingen spesiell interesse for barn i sin alminnelighet for den saks skyld. Den beste forklaringen på hvorfor han skrev barnebøker, er når han i en sammenheng sier at det er barnelitteratur som var den beste litterære form for å si det han hadde på hjertet da han skrev Narnia.

Hva er det så han hadde på hjertet? Den som har lest Narnia, vet at det er en hel fantastisk verden som finnes mellom permene på de syv bøkene, og ingen skjønnlitterær bok kan uansett reduseres til hva som er bokens mening eller budskap. Jeg vil imidlertid si litt om den sentrale skikkelsen i Narnia, løven Aslan.

De fleste av Dagens lesere, i hvert fall de som leser denne kronikken, vil kjenne til at Narnia er en eller annen form for parallellhistorie til de bibelske fortellingene. Det er omdiskutert i forskningen hvordan denne parallellen er å forstå, om det skal forstås allegorisk (billedlig fremstilling eller utvidet metafor) eller på andre måter. Tolkien mislikte Narnia, og det har nok sammenheng med at han oppfattet bøkene som allegori, noe han hatet.

Den beste måten å forstå Narnia på, er nok den Lewis selv opererte med. Han tenkte at dersom den bibelske fortellingen skulle uttrykkes inn i en slik fantasy-verden med talende dyr og noen få mennesker, hvordan ville den da se ut? Gudsskikkelsen eller Kristusskikkelsen i fortellingen måtte da nødvendigvis bli en løve – dyrenes konge. Og slik ble Aslan-skikkelsen til.

Smuglyttet til Narnia-bøkene under dynen

Det snakkes om Aslans far i bøkene, keiseren på andre siden av havet. Han er en fjern skikkelse, og vi møter ham aldri direkte i bøkene. Hvis en leter etter en fullstendig teologi, eller en fullstendig treenighetslære i Narnia, vil vi nok lete forgjeves. Det var aldri det Lewis ønsket. I den treenigheten vi finner i Narnia, er Faderen svært fjern. Sønnen Aslan, er sterk og nærværende (når han er nærværende), og Ånden er mer eller mindre fullstendig fraværende. Han kan kanskje fornemmes som Aslans pust som i en av bøkene blåser barna fra Aslans fjell over havet og inn i Narnia. For å si det kort, er Gud i Narnia primært oppfattet som sønnen, Aslan. I praksis er han den eneste måten guddommen gjør seg kjent for innbyggerne i Narnia. På mange måter opptrer Aslan på vegne av hele treenigheten.

Det er nokså opplagt når vi studerer Narnia nærmere, at vi har med skjønnlitteratur å gjøre, ikke systematisk teologi. Lewis var også bevisst på at det var slik det var, han var nøye med å ikke presentere seg som teolog (selv om han var langt mer lærd – også på teologiens område – enn mange av dem som anså seg som profesjonelle teologer).

Den kristne treenighetslæren sett under ett, er verken enkel eller spesielt oversiktlig. Da spissfindige teologer presiserte treenighetslæren vel 300 år etter Jesu tid, ble presiseringene ofte gjort i møte med ulike former for vranglære. For å ta et eksempel: Hvem er skaperen? Faderen eller Sønnen? I den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen bekjenner vi Gud Faderen som skaperen. Men sønnen omtales i andre sammenhenger som den som var aktiv i skapelsen. (Kolosserbrevet 1, 16 er et eksempel.) Treenighetslæren i sin utviklede form klarte etterhvert å bringe klarhet i slike tilsynelatende motsetninger, men det er uansett en nokså innviklet lære. I Narnia er det tydelig at det er Aslan som er skaperskikkelsen. Narnia blir til gjennom Aslans sang.

Aslan beskrives i flere sammenhenger i bøkene som «ikke en tam løve». Den tyske teologen Rudolf Otto er i dag best kjent gjennom sin bok om det hellige fra 1917. Lewis hadde lest denne boken, og var påvirket av den. Otto snakker om det hellige som et fenomen som er «tremendum et fascinosum», det som både skaper frykt og fascinasjon. Aslanskikkelsen kan være fryktinngytende, særlig når vi møter ham som dommer. Lewis er tydelig på at Gud ikke kan kontrolleres. Når vi møter ham i hans hellighet og nåde, er det riktig at vi beskriver ham som Otto gjør som «tremendum et fascinosum», eller som Lewis sier det «good» og «terrible».

Kristus oppfattes som sann Gud og sant menneske. Aslan-skikkelsen er både guddommelig og inkarnert. Selv om det ikke beskrives i Narnia hvordan Aslan ble en løve, beskrives han som et «true beast».

Helt på slutten av Narnia-serien, blir sammenhengen mellom den bibelske fortelling fra vår verden, og fortellingen om Aslan fra Narnia tydeligere. Den stalldøren alle må inn gjennom, som en vei inn i Aslans rike i den siste av Narniabøkene, gir assosiasjoner til stallen hvor frelseren ble født.

Planlegger to nye filmer om C. S. Lewis

I andre fortellinger i Narnia møter vi lammet, som reflekterer bibelsk tankegang, og som identifiseres med Aslan. Og helt til slutt i siste bok, skriver Lewis om Aslans siste ord: «Drømmen er over, dette er morgenen.» Og Lewis skriver videre «Og mens han snakket, så Han ikke lenger ut som en løve, men det som så skjedde var så stort og vakkert at jeg ikke kan skrive om det.»

Lewis håpet at fortellingene hans fra Narnia, når de ble fortalt til mennesker med lite eller ingen kunnskap om den kristne historien, kunne bli liggende som en understrøm i folks fantasi, og som senere i livet kan aktiveres i møte med Kristus selv.