Kroppen er et mysterium å leve, ikke et problem å løse

I Morgenbladet 7. november skriver psykologene Per Are Løkke og Ida K. Holt om diagnosespråket som brer om seg som en bråtebrann. Ungdommene sier de har ADHD eller depresjon eller angst – som om disse uttrykkene gjør oss noe klokere.

Løkke og Holt sier dette er et deskriptivt språk som gir en liste av symptomer, men ingen årsaker. Vi må ikke glemme utviklingspsykologien og symptomers betydning, sier de, og heller ikke hva som er en naturlig del av hva det er å være ungdom.

Dette fikk meg til å tenke på utviklingen på et annet område av den menneskelige kroppen; seksualiteten. Er språket vi nå bruker for dette til hjelp for oss? Kan det være at vi har en manglende evne til å snakke åpent om kroppens og livets kompleksitet, og at dette bidrar til at så mange unge tror at deres uro og sterke følelser må ha en kategori og en merkelapp?

Etter å ha jobbet med ungdom og studenter i kirkelige sammenheng i tiår, innså jeg at kirken trenger å finne et nytt språk for tro, kropp, seksualitet og forholdet mellom dem. Hva unikt kan kirken si utover det viktige ungdommene allerede får høre i naturfagstimen eller hos helsesykepleieren? Dette ble i fjor til boken KROPP – fortellingen om deg og hva den har med Gud å gjøre.

Men hvilket språk skulle jeg bruke? Hvilke ord vil være presise for hva det er å være kropp og menneske? Jeg begynte å skrive i 2010. Men når det gjelder språk om seksualitet, kropp og kjønn kjennes ordlisten fra 2010 eldgammel. Listen over ord og uttrykk som skal beskrive den mangfoldige, menneskelige erfaringen blir stadig lengre.

Ord som «cis» og «ikke-binær» var for eksempel ukjent for meg i 2010, og forkortelsen av ulike legninger og seksualiteter har fått stadig flere bokstaver. Den siste jeg så var LHBTQIA2s+. Regnbueflagget har ikke nå seks farger, men åtte og elleve og har også trekanter og en sirkel for å kunne romme alt. Men gjør det oss klokere? Og er det egentlig til hjelp for de unge? Ordene beskriver reelle erfaringer og følelser i kroppen, men kan det være at disse kategoriene som skal vise mangfold, vel så mye er begrensende over tid og kan låse mennesker fast i for trange definisjoner?

Det viste seg at det fantes et aktuelt språk i kirkens rike historie, så jeg trengte ikke finne opp noe nytt. Noe av det fant jeg hos den katolske teologen Ronald Rolheiser (f. 1947). I en tid hvor kroppens kompleksitet og naturlig avvik ofte trenger et navn og en løsning, og noen ganger behandling, ønsker Rolheiser å få fram at kroppens kompleksitet må tas imot som en gave.

I The Fire Within skriver han: Vi er ikke enkle i hjerte, sinn og sjel, faktisk ikke engang i kroppen. Hver av oss har nok kompleksitet inni oss til å skrive vår egen avhandling om abnormal psykologi. Og denne kompleksiteten må ikke bare anerkjennes, den må respekteres og helliggjøres fordi den stammer ikke fra det verste i oss, men fra det beste i oss. I sin tenkning kobler Rolheiser denne kompleksiteten til at vi er skapt med en guddommelig ild, som skal drive oss til fellesskap med vår neste og fellesskap med Gud.

Rolheiser sier hver av oss er en bunt av utemmet eros, vilt begjær, lengsel, rastløshet, ensomhet, utilfredshet, seksualitet og utilstrekkelighet. Forsøk å få det til å spille seg ut i et ryddig skjema! Sentralt i dette er den teologiske tanken om at menneskets sjel, som kan være et uttrykk for det innerste i oss, er ensomhet. Dette knytter an til Pave Johannes Paul IIs Kroppens teologi hvor den opprinnelige ensomhet er en av karakteristikkene av det sanne menneskelige.

Ifølge Rolheiser er vi ikke tilfredse mennesker som av og til føler oss ensomme, rolige mennesker som av og til opplever rastløshet, eller personer som lever i vanlig intimitet og periodevis har kamper med fremmedgjøring og opplevelse av at noe mangler. Det motsatte er sannere. Vi er ensomme mennesker som av og til opplever oppfyllelse, rastløse sjeler som av og til føler seg rolige, og verkende hjerter som har korte øyeblikk av helhet. Rolheiser sier å håndtere denne ilden inne i oss er en livslang kamp. Han sier dette er et mysterium å leve, ikke et problem å løse.

Mange ganger har også kirken hatt vanskelig for å forholde seg til den guddommelige ilden. Dette har sett ulikt ut i forskjellige tradisjoner til ulike tider. I min sammenheng, den evangelikale, har man ofte forsøkt å få ilden under kontroll ved en skamdrevet forkynnelse som også har inkludert et overfladisk syndsbegrep. I andre deler av kirken forsøker man nå å håndtere ilden og dens kompleksitet ved å adoptere det nye språket.

I disse dager arrangeres det for eksempel kurs for ansatte i Den norske kirke for at de blant annet skal lære «hvilke kjønnsidentiteter har vi? Hva betyr ikke-binær? Hva er Pride?» Det er jo ikke feil å lære seg språket i kulturen man er en del av – og man kan hevde at dette er hva kirken alltid har gjort – det er derfor den har hatt så stor overlevelsesevne og nådd ut til alle kulturer.

Men det er også verdt å spørre seg om dette bør være kirkens eget språk, og om ikke kirken hadde blitt enda bedre rustet for dagene som kommer og for å være en moden voksenstemme om hun heller hadde gravd dypere i sitt eget teologiske skattkammer.

Løkke og Holt er opptatt av foreldrenes rolle for og i møte med tenåringers psykiske helse. Det er de voksnes ansvar å beskytte ungdomstiden, som Løkke og Holt beskriver som en tid preget av polariteter, fra troen på himmelen til fallet ned i helvete. Jeg spør meg om ikke kirken også bør og kan ha denne rollen.

Kirken kalles av mange kristne for mor. Hvordan ser en barmhjertig mor ut i møte med unge mennesker, deres uro og deres selvidentifisering? Bør ikke kirken være et sted hvor unge mennesker får lov til å være forvirret, usikre og urolige? Jeg er bekymret for at rom med prideflagg i blomsterpotten kan ende opp med å bli vel så trange som rom som ønsker å gjøre alle hetero. Også dette kan rammes av det Løkke og Holt skriver, at en kultur som tilbyr raske løsninger og konkrete svar, er en umoden kultur.

Stadig flere unge ser på seg selv som skeive, og ja, det kan være at den unge passer inn i L, H, B, T eller en av de andre kategoriene. Men det kan også være at den unge bare er ungdom.

Og kanskje trenger den unge å høre fra voksne med god tid at sjelen er ensomhet. At lengst inne i oss vil det alltid være en følelse av at noe mangler, at noe ikke er helt. Og at dette ikke er et problem som må eller kan løses eller diagnostiseres, men at det er hva det er å være menneske. Så da må de heller ikke bli overrasket om uroen fortsatt er der selv etter diagnosen eller selvidentifiseringen. Dette er ikke å si at ikke noe av kroppens uro iblant kan trenge ulike former for behandling.

Løkke og Holt sier at diagnosepråket ikke trekker linjer tilbake til oppvekst, familie, skolemiljø eller skjermverden. Jeg kaller dette kroppsfortelling. I tillegg til hvordan vi er skapt, så vil miljøet vi vokser opp i, budskapet vi hører og erfaringene vi gjør, prege hvordan vi har det i kroppen. Og hvordan vi har det i og med kroppen, vil påvirke dagene som kommer.

Vi har alle ulike kroppsfortellinger. Noen av oss har diagnoser, og vi kommer i alle slags variasjoner. Og kanskje vil en åpnere samtale om kroppens kompleksitet, og en ydmykhet om at ikke alt i livet passer inn i skjemaer eller kommer uten urolige følelser, være en hjelp for oss alle til å innse at vi først og fremst bare er helt vanlige mennesker – med en guddommelig ild inne i oss.