Kulturkrigen og Egebakkens respons

Therese Egebakken har en emosjonell respons i Dagen 7.11 på podkasten Kulturkrigens påstander om at Den norske kirke (Dnk) nå forkynner en annen religion. Man kan mislike klar tale, men temaene burde ikke være ukjente for de som sogner til Frimodig Kirke.

Det er ikke bare de som i dag identifiserer seg med Dnk som er såret og krenket. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha følt meg sviktet av Dnk og nå opplever at min tro blir tråkket på av kirkeledere.

På 70-tallet møtte jeg selv Jesus som frelser fra mitt eget syndige konkursbo. Nå har kirken avlyst mine daværende seksuelle synder. Mange hadde nok ønsket at de var avlyst allerede den gang, men da ville jeg heller ikke blitt «født på ny». Det kan tjene som illustrasjon på hvor alvorlige konsekvenser kirkens nye lære har.

Den gang var det fortsatt en plass for og håp om nytt liv i tradisjonelle menigheter, med fornyelsesbevegelsen Oase som tydeligste uttrykk. Samtidig var kristensosialister med marxistisk virkelighetsforståelse blitt akseptert inn i kirken. Gradvis overtok de styringen. Det staket ut retningen bort fra håpet om nytt åndelig liv.

Så på 90-tallet gjorde jeg som Kulturkrigerne oppfordrer til: Forlot Den norske kirke. Den gang falt kirken som helhet profetrøster som Børre Knudsen og biskop Per Lønning i ryggen og forholdt seg tause.

Min konklusjon ble at en slik kirke manglet ryggrad og ville akseptere alt som ble krevd av den fra den sekulære staten. Inntrykket var at kirken forsto seg som statens religionsvesen for å betjene folkets religiøse behov.

Jeg kunne ikke lenger være del i og legitimere en slik kirke og dens utvikling hvis jeg skulle være tro mot Sannheten. Det var en opplevelse av å ha blitt sviktet og forrådt.

Jeg kan forstå de som lokalt har et levende fellesskap i menigheten. Det finnes nok mer av det enn på det sentrale Østlandet. Men også de blir likevel ansvarlige for det som skjer i kirken med mindre de aktivt løfter sin røst. Derfor all honnør til Rikke Grevstad Kopperstad for hennes utrettelige profetrøst i sentrale kirkelige organer, og til arbeidet som Frimodig Kirke gjør.

Om Egebakken eller andre føler seg personlig angrepet kan det indikere at man har identifisert seg for mye med det som Kulturkrigen setter fingeren på. For deres synspunkter er godt begrunnet.

Jeg er faktisk takknemlig for Kari Veiteberg og Kulturkrigernes tydelighet. Det er på tide med klar tale. Da skjønner man hva det dreier seg om.

Therese Egebakken om Kulturkrigen: Dette er et heftig lavt nivå å legge seg på